Nakene norske jenter fucking machine porn

nakene norske jenter fucking machine porn

Dårlig selvfølese blir konsekvensen for mange. Har du fortsatt ikke søkt? Synes du det er vanskelig å velge skole? Det syntes jeg, og jeg har brukt lang tid på å bestemme meg. Eller kanskje du har funnet noe i skapet til en annen i familien din, men er usikker på om du kan låne det?

Du kan være sjenert, redd for å ikke være "god nok i senga", eller ikke greie å leve opp til partnerens forventninger. Å bli tryggere på seg selv i slike situasjoner vil gjøre sex til en bedre opplevelse. Det utgjør en del av den lykkerusen man kaller forelskelse.

Men hvordan vet man om man forventer for mye? Hva das alles ist bør man forvente av en kjæreste, og hva kan man forvente av seg selv? Søkt mange jobber uten å få napp? Trenger du hjelp til å skrive jobbsøknad eller er du usikker på hva som skal være med i CVen? JobbX hjelper ungdom med jobbsøking. Kanskje de kan hjelpe deg? Tenker du over at du også er med på mobbingen hvis du videresender, kommenterer eller "bare" liker disse meldingene? Her er rådene for hvordan du og familien kan bli enige om spillregler som skaper husfred.

Men hvordan vite om man liker noen tilbake eller bare liker oppmerksomheten? Nei, jeg bruker ikke tiden min på serier Jeg ser i blant, men følger ikke med på noen Ja, jeg ser flere serier og digger det Ja, jeg er helt avhengig av serier ron wesley wikipedia ipod touch microphone adapter ebbas blogg veckorevyn Sliter du med å få sove godt, sovne når du legger deg eller med å komme deg opp om morgenen?

Slik henger det sammen, og dette kan du gjøre. Og hvordan går man frem? Her finner du svarene. Hvor lenge er en resept på prevensjonsmidler gyldig? I 3 måneder I 1 år I 3 år cindy crawford workout review commonwealth care alliance Har du funnet drømmeyrket, men lurer på hvilken utdanning du trenger? På temperatur på hawaii finner du alt du trenger av informasjon om utdanninger og yrker.

Kva er viktig å ha med? Og kan du velge hvem du vil? Og hva skal til for å bli forelsket? Vi har understreket det som går på diskriminering og doxxing posting av privat informasjon.

Noen mener dagens verktøy er for dårlig, og har på bakgrunn av det utviklet egne rapporteringsverktøy mer om dette senere i saken. Facebook På Facebook kan du sette innstillingene slik at ukjente ikke kan legge deg til som venn eller sende deg personlige meldinger.

Rapporteringsverktøyene er ganske greie; om du er tagget i et bilde du vil skal fjernes, er det mulig å rapportere inn dette.

Det går også an å spesifisere hvorfor du ikke ønsker at bildet skal være på Facebook. Det gjøres på følgende måte:. Om du mottar private meldinger av diskriminerende karakter, er det mulig å rapportere til Facebook.

Å få etterforsket eller stoppet nettbaserte overgrep, er vanskelig. Når noe finnes på Internett, kan det være nesten håpløst å få det fjernet. Førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo, Arnt Maasø, mener norske myndigheter bør ta større ansvar. Samtidig må myndighetene trå til gjennom tjenester som  slettmeg. Massø sier videre at det bør gjøres mer med lovverket både i Norge, og gjennom internasjonalt samarbeid.

Norge bør følge opp med tilsvarende reguleringer. Dette prøvde de å gjøre noe med i I fjor laget WAM! I tillegg til å utvikle rapporteringsverktøyet har WAM! Samarbeidet, som bare varte en måned,  har blitt kritisert: Journalist Robinson Meyer mener man kan forvente at en stor organisasjon som Twitter tar større grep selv.

En av kvinnene bak WAM! Sam Peppers diskriminerende videoer fikk i fjor feminist og vlogger Laci Green til å tenne på alle pluggene.

I denne videoen  forteller og viser hun hvofor hun mener Peppers oppførsel er trakasserende: I protestvideoen mot Pepper, som er sett over tre millioner ganger, forteller hun også at hun har sendt et åpent brev til Pepper, og bedt han slutte å være morsom på kvinners bekostning.

I denne videoen demonstrerer skuespiller Shoshana B. Roberts hvordan det er å være kvinne i storbyen New York. I løpet av den nesten to minutter lange filmsnutten ser man åpen trakassering av kvinnen på gata; diverse menn, i alle aldre, forsøker å snakke til kvinnen ved å gi henne cat calls — stort sett på en støtende måte.

Hun tar ikke initiativ til å snakke med mennene, og utstråler heller ikke at hun øsnker å stoppe eller respondere på utsagnene deres. Videoen er laget av journalist Rob Bliss, mannen bak  Rob Bliss Creativ e , som et virkemiddel for å sette fokus på trakassering av kvinner på gata.

Bliss lever av å lage virale videoer, og lykkes godt i dette tilfellet; «10 hours of walking as a woman in NYC» har blitt avspilt nesten 39 ganger siden den ble publisert i oktober.

Rob Bliss bruker altså Internett som verktøy for å slå tilbake mot kvinnediskriminering. For å få slutt på truslene, tok hun like godt kontakt med mødrene til avsenderne. Hva mener du kan gjøres for å redusere trakassering på nettet? Tullinger, sexister, menn blottet for respekt for andre og lignende har nok alltid fantes.

Men med internett ble de så innmari synlige og fikk plutselig en kjempearena å utfolde seg på, en utvikling jeg som mangeårig nettbruker har sett tydelig. Viktig at vi alle bidrar til å si stopp for det der vi kan og så får vi bare håpe at mange nettbrukeres humornivå vokser seg ut av prompe-stadiet og slutter å følge eksempelvis Sam Pepper.

Svar på denne kommentaren. Enkelt, slutt å gjøre det til en kjønnskamp. Slutt å skrive om utelukkende kvinner som blir trakassert, og slutt å skrive at det er kun menn som gjør det. Det har ikke fungert, nå er det på tide å gjøre det til en individ og ikke kjønnsak. Behandler du alle menn som kriminelle og som den generelle synderen er det veldig få som gidder å engasjere seg siden det vil kun ende opp med at de må beklage for sitt kjønn.

Siden dette er en slik artikkel blir dette så langt jeg gidder å bry meg, har ingen interesse av å være med i en debatt som oser fordommer og generalisering av menn, som driter langt i menn som blir trakkasert og kun har som formål at menn som gruppe skal komme med en uforbyden unnskyldning til kvinnen.

Argumentet ditt faller på sin egen urimelighet. Jeg skal ikke påstå at misandri ikke eksisterer eller forekommer, men det er så ekstremt mye mindre utbredt enn misogyni at de to ikke kan sammenlignes.

Den enorme overvekten av kjønnsbasert hets er fra menn mot kvinner. Å påstå noe annet er å lukke øynene for realiteten, å fornekte hva som skjer, eller å lyve.

Jeg er mann, og jeg hetser ikke kvinner. Det betyr ikke at jeg stiller meg bak argumentet «ikke alle menn». Argumentet «ikke alle menn» er verdiløst, det er meningsløst, og det er irrelevant. Dersom man hadde gått ut og sagt at politimenn dreper sorte i USA, i mange tilfeller uten at det får konsekvenser, så er det, rent faktisk sett, en korrekt fremstilling.

At det ikke er alle politimenn, at det ikke engang er i nærheten å være flertallet av politimen, spiller ingen rolle. På samme måte er argumentet «ikke alle menn» ubrukelig. Men, argumentet er verre enn som så; selv når det er hets mot kvinner det dreier seg om, så føler man altså at det er viktig å sette fokus på menn, og si «jo, men ikke alle menn…».

Det er uhøflig og lite produktivt å holde debattanters lave intelligens og refleksjonsnivå mot dem selv, men du gjør det ganske vrient, Jason.

Stråmenn fungerer kanskje for folk med veldig enkle verdensbilder, men bidrar ikke til å opplyse noen debatt. Jason, hvem er det som skriver i denne artikkelen, eller i media og på internett forøvrig at «kun menn» trakasserer?

Det finnes fenomener i samfunnet der kjønnsperspektiver inngår helt naturlig som en del av diskursen. Partnervold, voldtekt, voldskriminalitet, kriminalitet generelt — menn er overrepresentert i en rekke triste statistikker. Enten det er genetisk eller kulturelt betinget, kan vi ikke la være å diskutere kjønnsperspektiver når menn eller kvinner er overrepresentert på statistikker over uønsket atferd.

Hvem er det som behandler «alle menn» som kriminelle og syndere i denne eller andre artikler? Hvis du føler deg krenket av å lese kriminalstatistikk, der menn er grovt overrepresentert, er det kanskje noe du bør ta opp med terapeuten din? Jeg føler ikke at jeg er den del av en slik kollektiv skam på vegne av en vag kjønnsidentitet.

Hvorfor gjør DU det? Dette er IKKE en slik artikkel, som for å sitere deg «behandler alle menn som kriminelle og som generelle syndere». Du ønsker ikke å delta i en debatt som «oser av fordommer og generaliseringer av menn». Du finner ikke den debatten her, og ingen tvinger deg til å lete deg frem til den heller.

Hva er problemet ditt? Bare for å ha slått det fast en gang for alle: Mannfolk flest voldtar ikke, begår ikke grov kriminalitet, hetser ikke kvinner — verken på nett eller andre steder. De bærer heller ikke på et kollektivt ansvar på vegne av sitt kjønn. Det finnes fenomener i samfunnet der raseperspektivet inngår helt naturlig som en del av diskursen. Partnervold, voldtekt, voldskriminalitet, kriminalitet generelt — mørkhudede er overrepresentert i en rekke triste statistikker.

Enten det er genetisk eller kulturelt betinget, kan vi ikke la være å diskutere raseperspektivet når mørhudede eller lyshudede er overrepresentert på statistikker over uønsket atferd. Tenk så over hvorfor ingen snakker om at man har problemer med at en katt ikke er hund og omvendt. Jeg vet ikke hva du prøver å oppnå med det du skriver, men siden du virker så stolt i troen på å ha scoret et eller annet obskurt retorisk poeng, så skal jeg forsøke.. Først av alt bestrider jeg at finnes menneskeraser, slik begrepet brukes generelt i biologien.

Og selv om slike, helt hypotetisk, skulle finnes, ville uansett ikke ditt uttrykk «mørk hudfarge» utgjøre en egen «rase», så du snubler allerede her. Det finnes imidlertid ulike statistikker over etnisitet, nasjonalitet og kulturell tilhørighet. Dersom noen av disse gruppene skulle vise seg å skille seg betydelig ut i statistikker over negativ atferd, synes jeg det er helt naturlig å diskutere dette. Og det gjør vi da også.

Når gjengvoldtekter i India løftes opp i mediebildet, fører dette forhåpentligvis til en lokal debatt om holdninger til kvinner, bevisstgjøring blant både privatpersoner og offentlige institusjoner, som skoler og domstoler.

På sikt får vi håpe at omverdenens kritiske blikk bidrar til at India klarer å gripe fatt i disse problemene, og at kvinners hverdag blir bedre. Vi skal selvsagt være forsiktige når vi organiserer verden i sekkebetegnelser, fordi sjansen alltid er tilstede for å skape kunstige konstruksjoner som tilslører årsakssammenhenger, snarere enn å belyse dem. Og jo nærmere man beveger seg inn på et område man studerer, jo flere unntak fra hovedhypotesen finner man gjerne.

Nå var replikken min til Jason, ikke deg, «navn». Han kaster seg inn i debatten med en rekke merkelige meninger, og tror på besynderlig vis at han befinner seg i en debatt som handler om at alle menn er slemme… Jeg vet ikke om du er en slik stemme, eller bare en stakkars som leter etter selvbekreftelse på å score imaginære retoriske poeng. Uansett har jeg ikke tenkt i å inngå i en lengre diskusjon med deg om «rase» selv om du har veldig lyst.

Jeg kan tenke meg en rekke former for selvstimuli som vil gi deg større gleder. Rapporten har metodiske svakheter, og dens validitet trekkes i tvil av flere, bl. Funnene bekreftes av den amerikanske Pew undersøkelsen som finner omtrent det samme og de metodiske svakhetene går da virkelig ikke i retning av at det er en overdrivelse av hets og trusler som rammer menn. Siste rapport fra PEW fremste forskningsinstitusjon med kvantitative data om nettbruk viser at i snitt mottar menn litt mer trakassering enn kvinner, men unge kvinner mottar betydelig mer netthets enn andre grupper OG viktig OG… hetsen er mye grovere.

Fra rapporten «Young women, those , experience certain severe types of harassment at disproportionately high levels: In addition, they do not escape the heightened rates of physical threats and sustained harassment common to their male peers and young people in general.

Påstanden om at trakassering og hets er likt mot menn og kvinner er motbevist i så og si alle studier av trakassering. Det stemmer såklart at menn utsettes for dette, men når kvinner utsettes gjøres det seksuell trakassering som vi regner som verre ved at det kobles til kjønn og seksualitet. Blir beskyldt for å være rasist, og må unnskylde seg! Kommer med fantastiske nyheter, og bærer stolt en skjorte som en venninne har laget.

Det Sam Pepper gjør er fordi det skaper debatt fra folk som ikke tenker lengre enn til sin egen nese. Det blir nesten som å helle bensin på bålet med å ha oppslag om slike ting. Vil minne om at det er en del hat andre veien.

Ein har ekstremistar i dei aller fleste retningar og syn vil eg tru, og dei gjer det umulig å ha saklege, seriøse debattar om viktige tema. Det gjeld både ekstreme feministar og ekstreme mannsaktivistar.

Eg skulle gjerne ha likt å lese meir om netthets av menn, de blir jo meir hetsa enn oss kvinner men hetsen mot oss er stort sett seksuell trakassering , men eg har inntrykket av at det ikkje er like mange kronikkar og innlegg om dette. Er det meir tabu å seie at ein blir hetsa som mann kanskje? Skal ein vere «tøff» og tåle det? Synd dersom det er slik. Så joda, kall det gjerne «stort sett», selvom man det er 3 ganger så mange som har blitt gjort flaue, og 3 ganger så mange har følt at man har blitt kallt noe stygt.

Så joda, man kan jo tro at i det øyeblikk man avslører at man er kvinne så renner det på villt og uhemmet med misogynister som mer enn gjerne har drøye seksuelle forslag, men det er jo bare noe enkelte liker å tro? Menn blir trakassert i større grad enn kvinner, men lagre mindre nummer ut av det. Slike halv-proffe troll synes bare at det er morsomt når offeret bærer seg på sosiale media om trakassering og SÆRS lite kredible trusler, fulgt av politianmeldelser og mediasaker som trollene poster og ler seg skakke av.

Jaja, det skal ikke være lett å bruke Internet siden det er totally serious business. Mye godt her, men dessverre må det poengteres at radikale feminister ikke er troverdige kilder.

Og det er forstålig at frustrerte folk som har fulgt med GamerGate et forbrukeropprør mot korrupsjon og dårlig journalisme i gaming media kanskje er litt raske til å reagere her. Spesielt når de har blitt feilaktig malt av mye media som en «hat-kampanje» og en gjeng med «kvinnehatere».

Wikipedia artikkelen den engelske har som følge reflektert dette ekko-kammeret av «troverdige kilder» som reitererer denne løgnen. Den tredje tweeten som du fremhevet i artikkelen angående Feminist Frequency kan ikke karakteriseres som hets om ikke samme bruker har gjentatte ganger kommet med slike kommentarer da det bare er en sint kommentar.

Hvis du mener den er støtende så er det din egen sak. Nei, ta stråmannen et annet sted. Hennes demonisering av spillere og spill-utviklere gjennom hånd-plukkede eksempler og direkte løgner har naturligvis ikke vært uten sine kontroverser hun har blitt tilbakevist av mange kvinner og menn i det uendelige, bare søk det opp. Og når hun miskarakteriserer kritikk som kvinnehat fra hvite menn i media osv og mater trollene slik hun gjør så begynner vi også å se en trend.

Det hjelper vel ikke at hun har vært knyttet til pyramide-spill svindel heller. I USA og andre steder ser vi en forvrengt ideologi av feminisme ulme i overflaten som overdriver statistikker og lyver for å fremme en agenda. Deres metoder splitter folk og bidrar til å spre og legitimere hat for å ikke snakke om å delegitimere virkelige ofre. Den siste videoen artikkelforfatteren linker til er laget av en ekstremist-gruppe som ber om donasjoner for å innskrenke folk sine rettigheter for å si hva de vil over en kort video som visstnok skal oppsummere 10 timer i New York.

Besynderlig at de verste kommentarene kommer fra fattige strøk med minoriteter og at videoen ikke ble lenger enn et par minutter. Altså, ren propaganda, akkurat slik radikale feminister er kjent for for å ikke nevne lynsjemobber; se «duke lacrosse scandal» og «UVA rape scandal».

Alle minner om ungdom er usannere enn påstanden om at det bor en skjeggete gammel mann på Nordpolen, og han klarer å lage alle barns og voksnes leker. Denne innledningen er det 18 års grense på, for at de som tror på julenissen og har rett til å tro på hva de vil, ikke skal bli krenka. Ellers har jeg en generell advarsel: Ikke se filmer med Christmas i tittelen. Med mindre David Bowie er med i den. Det vittige ved den seksuelt samtidskule småharry-komedien «Hot tub time machine» er egentlig ikke historien, men folka.

Det er ikke ofte man ser fire skuespillere funke så flott sammen. John Cusacks evne til å spille driddlei, desillusjonert, dame-dumpa deppis er like imponerende som Sylvester Stallones talent for å slå minoriteter. Craig Robinson er en diger fyr som både ser litt ut som temma ghetto-rapper og sitcom-sløv familiemann. Det er noe inkommensurabelt ved firkløveret, for de passer så godt sammen.

Samme presidenten , forsøker kameratene å redde forstanden hans ved å reise på weekend til skiferiestedet de pleide å besøke for tjue år siden; et slags Hemsedal.

Der skjer det usannsynlige at de flytter seg tjue år i tid og blir ungdom på åttitallet. Med enda bedre manusforfattere kunne historien blitt kjempevittig, men med andre skuespillere kunne den blitt forferdelig. Nå er filmen akkurat så morsom og romantisk som den skal være, og man hygger seg skamløst med vennligsinna omtaler av genitalier og mer til.

Chevy Chase dukker opp som Guds reparatør. Crispin Clover er enarma pikkolo. Lyndsy Fonseca demonstrerer den mest fysikalske forskjellen på en tjueåring og en førtiåring: Hun hopper opp og ned og hviner uiiiii! DVD-en har en unrated versjon, om dere skulle bli frista til å handle på eBay, og det er den vi fikk se på kino i Norge, for vi tilhører Europa og er frihetens forpost. Seksuell humor har vi ikke så mye av. Så dere kan trygt le, for en gangs skyld.

Her er en slags terning-bekjennelse: Denne filmen var en toer den første timen. Så ble den en sekserterning, og i merkelig kjappe, men forutsigbare sluttscener datt den ned til en litt forundra firer. Mjuke Mads Mikkelsen er verdens skjønneste barnehage-onkel inntil lille Klara føler seg irrasjonelt avvist av ham og sier til førskoleheksa at hun hater Lucas og han har en tissemand der står rett opp.

Storebrors kompiser har nemlig vist henne pornobladbilder. Dermed går førskoleheksa i fistel, og uten at han får vite hvorfor eller hvem, kaster den gale kvinnegjengen Lucas ut av barnehagen, godt hjulpet av en dødsteit psykolog.

Og ikke bare det: Han forfølges overalt hvor han viser trynet sitt, lokalkjøpmannen banker ham, naboer dreper hunden hans og hiver stein gjennom vinduet, banker sønnen hans osv. Bare den tøffe innvandrerkvinnen med god utdannelse og kjip jobb er annerledes. Dette er føleri på volum 11, og ekstremt engasjerende.

Men indignasjonen utvikler seg med det samme fordomsfulle hysteri som den anklager folket for. Historien klarer ikke å stå på to bein av bare rettferdig harme, for antakelig har regissør Vinterberg sett klassikeren «Jagdszenen aus Niederbayern» , og han vil levere blod og tårer og skrikende urettferdigheter.

Så når filmen mirakuløst fram til det reflekterende, empatiske, det pålitelige og trofaste, det gode i mennesket. Og da blir alt veldig bra. Men du frykter hva den blodsvimle Vinterberg skal finne på i slutten. Etter å ha hoppet ulogisk over alt det vi egentlig ville se, lager han en lettvint slutt uten vett og forstand.

En film forteller aldri om virkelighet, den røper bare hva skaperen har ment at dere skal tenke på. Men Vinterberg vil ikke at dere skal tenke, han vil bare at dere skal grine. Sånn som jeg husker det nå var «Veiviseren» den første gode actionfilmen i norsk historie, men det er sikkert ikke sant.

Men den var enkel, spennende og funksjonell. Og det var ganske mye. I videoguiden den 9. Tsjudene kommer, tsjudene herjer og tsjudene tar med seg guttungen som gissel for å finne de samene som har flyktet fra vidda og ned til fjorden. Men enkelheten har gitt Gaup rom og tid til å lage usjenert og pompøs legende-poesi, og den pumper nervøs energi inn i den skrinne og kalde handlingen.

Det er flott gjort, sjøl om her finnes scener der bortskjemte blikk savner en kamera-kran eller bevare min munn» et helikopter, med rom og avstand og høyde. Den idealistiske norske filmkontrollen, som lojalt forsøker å være et slags febermål i ressurs-nordmennenes kultur-romper, har denne gang latt opptuktelsen gå over naturen og sendt «Veiviseren» ut med 10 års aldersgrense. Historien er så brutal både fysisk og følelsesmessig at den er for voksne folk.

Det blir ikke mindre skremmende fordi om samer tortureres. Det var den gang. Gaup var sensasjonen i Det var ham vel unt. Men jeg gadd aldri se filmen om igjen. Dette handler om Zachary som blir adoptert av katt, treffer Marilee og skjønner at singellivet ikke er bra. Ukjente folk bortsett fra kanskje Brandon Routh. Handler om en nisse som må overta jobben til julenissefar, men nissens nissehjelper kommer med ei liste av nissedamer som han kanskje kan gifte seg med, så han drar av gårde på en slags Ibiza-tur.

Erfaringsmessig skulle det ikke være noen grunn til å se den tredje Highlander-filmen etter at den andre var elendig, men siden Mario van Peebles er skurken i «Highlander 3 — the sorcerer», fantes et visst actionbasert kulthåp. Borkasta som snott i bassenget. Van Peebles er en masete tosk og Lambert er i ferd med å forsvinne i sine egne triste øyehuler.

Denne filmen handler fra før toeren, og magiske magikere med mye magi vandrer som vanlig gjennom tidene, og alle lurer fælt hvis de finner et uanmeldt hål i sanden på Sola. Det er blitt den tredje søndagen. Motorveikøer stort sett hele døgnet. Butikkene blir utsatt for mye sesong-paranoisk oppmerksomhet, som om de var en egentlig god venn som kom ubedt på besøk med pistol og bløtkake.

Det er ti dager til sola snur, og mørket denne søndagsmorgenen er så vanvittig at ellers sorgløse sjeler kan føle hvordan Universet var før det ble til. En halvtime før Big Bang. Vinteren her oppe i nord er ubeskrivelig eksistensiell. Du tenkte egentlig du skulle ut og hente inn Aftenbladet fra postkassen nei, ikke på søndag , og så er mørket så angstfylt at du tror Hufsa sitter i graset. Det er derfor vi har julestjerner i vinduene.

Som kors og hvitløk mot vampyrer. Actionfilmer og julestjerner er medisiner. Danny Glover og Mel Gibson i det som enten er regn eller vannet fra Glovers bomba toalett. I skrev jeg: I «Dødelig våpen 4» har også Mel Gibson blitt offer for den sivilisasjons-misforståelsen at han er for gammel for denne skiten, og det betyr antakelig at «Dødelig våpen 5» blir et rulleblad-eventyr med Leonardo DiCaprio og halve Boyz 2 Men.

Inntil da klarer Gibson og Danny Glover seg voksent bra. De har en gjensidig og upåklagelig vaniljeis- og sjokolade-sjarm som tåler tidens tarm bedre enn andre lettfordøydheter og omgås hverandre uanstrengt med den mandige utvekslingen av hjertevarm uvennlighet som kan få gutter i alle slags motvillige aldre til å se fotball eller spille jazz sammen når de burde magasinert kolesterol. I Richard Donners siste actionromanse fornyes både forrådet av medisintrengende politisnakk og tilgangen til uansvarlige væsker.

Tankbil flyr til værs som markensballong, Murtaughs hus brenner endelig definitivt ned, Rene Russo blir det man blant kolleger kaller oppknocka og det oppknokses flere biler enn under fellesferie-starten. Dødelig våpen-filmene bæres av den destruktive uroen til en fireårig gutt som tilbringer fjorten dager inne i ei værfast Bamble-hytte med legoklossene og ei My Little Pony-kusine, og hjemmeværende mødre vil føle behov for å flykte til fast arbeid og overtid hvis de ser dem.

Familiefølelsen forøkes denne gang ved omsorgen for innsmugla kinesere, og det bringer Gibson og Glover i konflikt med Jet Li, en slags Kong Hong fra tegnefilmland med beinføringer som ville fått Ronaldo til å søke trenerhjelp hos Den Rosa Panteren. Familiefølelsen svekkes også ved at det dødelige underholdningsviruset Joe Pesci får være med igjen, og forgår ugjenkallelig ved at komikeren Chris Rock spiller Glovers uekte svigersønn.

Når Pesci og Rock snakker sammen, oppstår en friksjonsduett mellom frosker, og behovet for kyssevillige prinsesser blir nesten uutholdelig. Martin Riggs var i sin tid en sorgtynga enkemann som det heldigvis har gått bra for. Roger Murtaugh er en hederlig far og ektemann som kvinner kunne ønske seg i bryllupsdags-presang.

De er familie, og med familien er det sånn at du i grunnen tilgir den alt. Javier Bardem spiller egentlig en mann som ikke kan dø, for barna er avhengige av ham. Men filmen vimler snakkesalig og vrimlende rundt temaet og ender i en plutselig dødspoesi som får deg til å lure på om regissør Inarritu hadde noen mening med noe. I to timer og tjue minutter bruker regissøren sitt rastløse, håndholdte kamera til å detaljskildre elendigheten i en innvandrerslum i Spania.

Bardem bor i slitte kår med to barn. Han lever av å formidle arbeid til ulovlige kinesere og afrikanere, han har ei uberegnelig ekskone som ikke er i stand til å ta seg av noe eller noen og han har en usympatisk bror. De to barna har bare ham. Så får han beskjed om at han kommer til å dø om et par måneder av spredd prostatakreft. Han vet at han kan ikke dø. Vi vet at han kan ikke dø.

Og filmen skildrer alle slags ting som skjer i de to siste månedene uten at det egentlig angår historiens uutholdelige smerte. Når vi spiller beyblade, er det sånn at den militante snurrebassen før eller siden begynner å dingle til den ene sida og så den andre, rett før den detter. Vi kaller det vimle. Han har et tema som egentlig krever poetisk pregnans, og han vaser mye rundt mellom politisk sentimentalitet og sjablong-gripende sosialrealisme. Vi vet at de fattige har det ille, og vi vet at ulovlige innvandrere ikke har det kjekt — men «Biutiful» kunne fortalt en historie som gjorde den større enn rutinert stemnings-dyrkelse for godhjerta småborgere.

Det er også sånn at Bardem kan snakke med de døde, han er en slags snåsagubbe. Det gåtefulle og poengløse poenget vimles vekk i filmen; det er som om alle tilløp til klare tanker smuldrer i møtet med en filmmann som syns det er viktigere å skildre enn å fortelle. Jeg likte ikke «Babel» heller. Mye mas, ingenting å si.

Javier Bardem gjør en tung og vakker rolle, og skuespillerne bærer filmen sjøl om det er på en litt jabbete måte. Og to og en halv time er lenger enn du tror. Ja, du kan unne deg nervesliteren der Russell Crowe spiller en ektemann slik sånne ekte mannskuliniteter skal være. Sjøl om han er en enkel lærer med lesebriller, bestemmer han seg for å redde den mord-dømte kona si Elizabeth Banks ut av fengselet rett foran nesa på intelligente etterforskere.

Det er en nydelig spennende film. Du blir ganske heit om milten når ei tynn ettbarnsmor sitter i oransje drakt og forsøker å få kontakt med sønnen sin, og du blir ganske tørr i halsen når læreren reiser inn i narkoseslummen for å stjele de slemmes onde penger.

Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det så vidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die hard». Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» Die Hard.

Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis!

Og det er ingenting å le av. Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen. Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå» , og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk.

Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig. Clint Eastwood spiller sørgelig aldrende Secret Service-agent som dummet seg ut da Kennedy ble skutt og nå står i fare for å miste enda en president.

Han er forkjølet og nedfor, han legger an på det friske morgenmennesket Renée Russo, og et sted i Washington går psykopaten John Malkovich rundt og planlegger et stort mord. Handlingen i «In the line of fire» er storartet, men Eastwood er litt for tuslete og ser igrunnen for mye ut som en av disse reklameplakatene: Dette er årets julegave til ektepar som i stedet for å snakke ut om samværets latente dilemmaer graver ned plastflamingoer ved garasjeporten, går på AOFs karaokegrunnkurs eller kjører søndagstur til Haugalandet.

Noen har det kjedeligere. Brad Pitt og Angelina Jolie er antakelig det paret i verden som utsondrer færrest synlige atomer når de er sammen. Mellom Jolie og Pitt eksisterer det tilsynelatende en likegyldighet som kan konkurrere med hva politiske journalister etter valget føler for Fremskrittspartiet.

Det mente ting før. At skuespillerne har giftet seg, må være et desperat forsøk på å selge en film der fraværet av kjønnsdrift er så durabelig at skuespillerne kommer til å bli tvangsinnmeldt i Frelsesarmeen. Jolie spiller karrierekvinne, Pitt spiller karrieremann. De treffer hverandre under idiotiske omstendigheter og har den rystende formen for sex som ellers bare oppleves av elefant-inseminatører.

Så oppdager de det forferdelige. For en amerikaner betyr jobben alt, og derfor forsøker paret å tilintetgjøre hverandre, en samlivsform som faktisk ikke er morsom i et Norge der «til døden skiller dere ad» blir tatt bokstavelig av utrolig mange gale nevrotikere. Filmen består i at de løper rundt og skyter i et vedvarende, ballettistisk antiklimaks. I en vellykka skyteting skal det alltid finnes en skurk. Her mangler ikke bare skurken, men også helten.

De to kunne like gjerne ha vært en mosaikk av Tom Berenger. Men de celebrifile vil ha det kjekt. Ja, det er vanvittig lenge siden: Noen modige filmseere vil sikkert huske at Ridley Scott skremte vanne t av dem med «Alien» i , der blodige rom-krabber på uappetittlig vis tok bolig i menneskekropper, og på enda verre vis kom seg ut igjen. Nå foreligger nummer to, «Aliens», på video, og den er ikke stort pynteligere.

Han har overført fra Rambo litt av den militære dagdrømmen om at Universet er et uryddig sted som bare venter på renovatørene fra US Marines. Men han har i hvert fall gjort det med et nesten umerkelig glimt i øyet, for manne-tøffingene i «Aliens» gråter i bakgrunnen når jente-teamet rydder opp.

Jenter er tross alt bedre til å rydde. Sigourney Weaver, den vakre amasonen med barracuda-kjevene, er igjen fabelaktig som rom-uhyrenes mest svette utfordrer — effektfullt sammenstilt med en jentunge og en litt parodisk militærjente fra produsenten Walter Hills minnebok Husker «Streets of fire»? Når Sigourney tar flammekasteren fatt, er det ikke lett å være udyr på sightseeing i feil solsystem. I stedet er den mer bevegelig, mer visuell, noe som blant annet framkommer ved et voldsomt forbruk av brennbare væsker.

Great balls of fire! Hvis noen savner en kommentar til at det i det hele tatt blir laget så ekle filmer som «Aliens», så skyldes det mest at det ikke er mye nytt å si. Cameron har laget en film som ligger langt utenfor alt det vi vil forbinde med realisme. Man skal ha en sterk mage for å tåle denne typen spøkelses-fortellinger, og man skal ha et vakkert sinn for ikke å bli sittende med hodet fullt av destruktive bildeminner etterpå. Men «Aliens» er laget for de sunne og de hyggelige.

Den blir elsket mest av unge mennesker som er barn nok til å hyle over en skrekkfilm og voksne nok til å ville utfordre følelseslivet sitt med sensasjoner og sjokk. Det er den gamle historien om ungdoms sultne vandring i grenselandet mot det forbudte, og «Aliens» har 18 års grense, så den er vel forbudt nok. Det var altså i Nå ville den fått 12 års grense. Den okkulte oktan-filmen «Drive angry» er som en ny bibeloversettelse: Ingen kommer ut av den som jomfru.

Nicolas Cage rømmer fra Det Ytterste Fengsel i en bil som vil få motorvei-erotikerne til å utvikle fuktig mekanikersprekk av begeistring. Han er svart i tøyet som en deathmetal-sjåfør og skal hente et barn som ble kidnappa av den nye Messias, en mann som ser ut som om han kanskje ble gjenfødt for å overta «Huset på prærien».

Bak redningsmannen kommer William Fichtner gjennom høstløvet. Han snuser at Nic var her og er så velkledd at han antakelig er djevelens utsending på jorden. Amber Heard skal egentlig gifte seg med en mann som burde bli holdt i bånd og spise svineører — men den friske highway-sugga havner som frelser-venninne på veien og kan være fremtidig adoptivmor. Dette er ikke for alle. Filmen handler mest om CO2-sleder — klassiske amerikanske biler som bare kjører på litt for lave gir og har perforerte eksosrør.

Det er Highway to Hell, det er Wheels of fire, det er sprut-voldelig roadmovie i de strøkene der buffaloene streifet før rånene overtok. Filmen om Apple og Steve Jobs er ikke håpløs, sjøl om alt er feil. Legenden Jobs forfører, den fantastiske Apple-fortellingen og hovedpersonens opprør trivsler fram et uvilkårlig engasjement som historien har æra for, ikke filmen. Ashton Kutcher er fremdeles en dust, men det forhindrer ikke at du virkelig skal se «Jobs». Askeladden Steve Jobs var vår tids Edison.

Med ipod, iphone og ipad forandret han økologien så voldsomt at det fremdeles føles ufattelig. Hvis vi skal tro ryktene og filmen var han en sjølopptatt og kompromissløs karismatiker, et problematisk, ressursrikt anti-menneske av den sorten som i hovedsak antar at det alle de andre sier er idioti, og har rett.

Hvis du skal framstille et vilt geni på film, trengs en skuespiller med menneskeforakt i sinnet, en mann som kan visualisere og utvikle egosentrisitetens skeive briljans. Derfor var det forutbestemt. Alle visste at alle ville si at Ashton Kutcher mangler både den galskapen og den intensiteten som skal til. Kutchers rekkevidde kan antakelig gi troverdighet til en litt ettermiddagsflink volleyball-spiller med småjente-tekke i annen strand-divisjon.

Han er en mildt uferdig Jobs. Av og til forsøker han seg på et ufølt, skeivt Lilleulv-blikk mot Californias finansklovner, men det er ikke poison i det. Det er ingen glimt av genialitet, det er ingen ild, det er ikke kreativ overstadighet i noe Kutcher gjør. Han lener seg luntende framover i terrenget som en tillært revy-Jobs, men du føler virkelig at det virker litt merkelig at denne gutten skal ha funnet på noe viktigere enn den spiselige bindersen.

Det føles også feil at de ressursrike nerdene han omga seg med, kvikksander ned i historien og blir borte. Spøkelsene deres står flatt tilbake som halvferdige overhead-eksempler på kule folk som Jobs ignorerte. Hvis bare én av dem hadde sluppet seg litt løs og spilt film, ville antakelig Kutcher ha sett ut som en lillebror på jakt etter trådsnella under sofaen. Derfor får ingen lov til å gjøre noe med rollenes muligheter. De står stille og beundrer. For å gjenta det opplagte så ingen misforstår: Siden Ashton virkelig ikke er en Dracula, blir Jobs-skikkelsen uunngåelig en fornærmende lettversjon av den problematiske oppfinneren.

Handlingen berører med vaska fingertupper Apple-skaperens hensynsløse omgang med de som elsket ham, og psykopaten tøyles ned som en gal hingst på monster-valium.

Han var nok verre enn dette. Men det han utrettet, fascinerer. Og det gjør et så sterkt inntrykk at du etter hvert glemmer at du ser på truse-Kutcher. Det er nærliggende å fortape seg i det usannsynlige eventyret. Jobs var en hensynsløs kommunikasjons-guru. Han kjempet for pc-er og kontaktskapende digitalisering i ei nær fortid da fornuftige folk gang på gang mente at teknologi var overflødig.

Jobs utvikla industri-miraklet Mac-en som er en legendarisk data-maskin for jålete hipstere. Etter at filmen slutter, fant han opp ipoden som forandret måten vi hører musikk på. Han fant opp iphonen, som sammen med Nokias tidlige modeller forma den mobil-virkeligheten som nå er viktigere enn innpust selv i familier med Møllestu-panel og bokhandlernes bokhyller. Under ham fant Apple opp ipaden for kort tid siden, og det fantastiske, ubegripelige er at også da sa ekspertene at nettbrett aldri ville bli en suksess.

Jobs var en mann som kunne se klart i stummende mørke. Som en Borges-novelle om allvitenhet. Historien er egentlig så sterk at ingen regissør ville kunne ødelegge den, med mindre hun var svensk. Engasjerende er også den sjelerispende skildringen om det forferdelige, tragiske forholdet mellom talent og finans. I det øyeblikket Jobs overlot garasjeverkstedet Apple til business-gubbene, ble han en detronisert prins i sitt eget kongerike. Dette er også en viktig del av soga om vår tid.

Der hvor det fantes kreativitet, styrer nå de tynne pengeflytterne. Sjelløse økonomer som blir fornøyde hvis de ansatte tjener 15 kroner på å vise fram pikken i et smau torsdag kveld, og da betyr det ingenting om de er skandaliserte på fredag, for firmaet går videre til noe annet. I tida vår ligger pengenes vulgaritet som en ukurerbar kulturell influensa, og mange har opplevd hvordan idealisme og visjon ble kjøpt opp og vulgarisert.

Også indignasjonen overlever Kutchers klønerier. Egentlig skulle jeg ønske at den ukjente regissøren hadde laget en annerledes film om Steve Jobs. Antakelig var det mest interessante ved mannen måten han tenkte på, måten han levde med skjønnhet og dybde. Den visjonære syttitalls-guttungens fantasier får såvidt plass da han og to venner har tatt syre, og den synske vandrer i kornet.

Kanskje skulle filmen om Jobs vært et drømmende bildedikt om det fjerne sinnets skjønnhet og evnen til å føle framtid. Jeg tror det ville blitt en fin historie. Robert Duvall som pappaen til Reese Witherspoon? Sånn har ikke vi det. Vaughn på bar med frøken W. Så manner han ser opp til en slags Bogart-brumlende Twitter-machoisme og har sex på do, et lokaliseringsvalg som har ført til at mennesker ble flaue resten av livet.

Men paret var visst sammen allerede. Rollespill i stedet for Viagra. Vaughn har spist poteter og ble en slags ape-legende av det. Egentlig har de lurt familien og vil feire jul på Fiji, som er mer harry enn ketchup på røykelaks.

Men siden tåka rammer USA med bladerunnersk uforgjengelighet, må de besøke familien. Det blir påtrengende umorsomt. Forsøket på å ta en jule-Chevy Chase er nesten nyvaksinert poengløst, det er som om hjerneceller i kondom stanger mot gummien, for ikke en gang de lovende situasjonene blir til annet enn famailie-mas famailie er humor sør for Lura. Til og med krangelen kommer, og en graviditets-samtale med tåkeblikk og så slørete stemmer at arabiske kvinner ville ha båret dem rundt hodet.

Filmen tar seg logisk ned til når pappa Jon Voight snakker ømt ut med dattera si. Ikke si ett ord om det. Før du vet ordet av det må Støre uttale seg om rettssaken din i morgennytt. Martin Scorseses «Goodfellas» kan sees som et oppgjør med all mafia-romantikk, og den er en djupt deprimerende og kynisk film som utsletter til og med lampettlyset der hvor den blir vist.

Ray Liotta gjør et virkelig gjennombrudd i den autentiske rollen som en guttunge i mafiaens tjeneste, fra billig suksess til rein katastrofe. Ikke svært anvendelig som underholdning. Egentlig har filmromantikken stått aldeles stille siden «Casablanca». Vi går til NRK igjen! Og seint på natt, for du skal pusse julekuler hele kvelden uansett.

I dag er det Menneskerettighetsdagen til FN, som på en måte er yesterdays news. Sjøl om det er grotesk malapropos skal jeg si noe om den. Jeg husker bare én av dem. Det var den høsten president Kennedy ble skutt, og forfatteren Johan Borgen var invitert av Fredskontoret i Stavanger for å holde tale i Atlantic Hall på selveste Han problematiserte helgen-dyrkelsen av den amerikanske presidenten, og sa med sin guddommelige radiostemme: Arrangementet ble omtalt i pressen som en skandale.

Jeg glemte aldri den dagen, fordi en mann turde si det andre tenkte. Det var en flott Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt. Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse.

Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra.

Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet. Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon.

Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader. Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne.

Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie.

Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer.

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner. Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet».

Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese.

Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye.

Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do. Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder.

Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling.

Det er som om Scorsese har tenkt: Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill han er også ekstremt god og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker.

Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede. La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon.

Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram.

Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små. Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle «päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes» mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop rock mangler. Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. Denne filmen er utvalgt mest fordi flere burde ha oppdaget hvor godt Adam Sandler og Drew Barrymore sto til hverandre.

Siden spilte de «50 first dates» og beviste sin sjelske forening. Den mest typiske åttitalls-sangen jeg vet om er «China in you hand», og den forteller at du skal være forsiktig for livet er skjørt som porselen i sjossen hånd. Det ble sunget med snill overbevisning til et tiår som i grunnen ikke bekymret seg for noen ting og på sett og vis var en gjentakelse av femtitallet, bare med penger. Adam Sandler er en begava komiker fordi han kan få folk til å tro på alle slags hårfasonger.

I «The wedding singer» spiller han en festunderholder med en frisyre som antakelig førte til ozon-underskudd i flere ekvatorial-farvann. Drew Barrymore er sjarmerende sjenert som ei jente som ikke tør spørre etter nærmest bind-automat, og de to står vakkert til hverandre som sangene til Madonna og The Bee Gees.

Det morsomste i filmen er da Sandler blir forlatt ved alteret og går inn i en selvplagersk sorgperiode. Åttitallet var et tiår uten menneskelig verdighet, og det så sånn ut. Men mange fant glede i å delta likevel, og denne filmen er tilegnet dem.

Vinterkrim er den beste som finnes. På katters vis forsøker filmen å smiske for alt som har tilgang til tunfisk, men fordi den på katters vis er uten hjerte og forstand, utretter den aldri annet enn mekanisk maling og murring.

De bringer med seg en kjedsomhet som føles som sparkling av humøret. Halle Berry er allerede fra starten silikonsøt på en kraftløs måte, og Benjamin Bratt er virkelig en så rå avknapp at trykkefingeren rykker jevnlig fra første gang han viser seg på skjermen. Det kunne aldri ha blitt bra. Da kattedama begynner å vandre rundt i impregnert undertøy, blir det selvsagt spesielt ille, for ukledde midtpådagen-kvinner skal egentlig ha sneip i munnviken og papilotter i håret.

Handlingen har en Dagfinn-streng brodd mot kosmetikkindustrien, samtidig som den er overdådig basert på dorissminking og driver karosseribona seksualflørt på en måte som i gamle dager ble brukt til hip hop-videoer eller bilsalg.

Halle Berrys forsøk på erotiske ansiktsuttrykk ville ført til at hun ble utstemt av ungkarsfestivalen på Eriksmoen i Suldal også på en dag med lavt skydekke og laber sikt.

I tillegg har filmen årets mest rotete slagsmål. Bevegelsene til kattedama minner mest om et slideshow. Jeg er lei for det. Dere kan ikke bruke denne filmen. Adam Sandler er harrykomediens viktigste vedlikeholder, og han utfører sin uselviske gjerning med en vennlig, høflig, varmherta og usnobbete ærlighet og kjærlighet som fører til at folk flest syns han er litt fjollete.

: Nakene norske jenter fucking machine porn

HOT PORN PICS PORNOFILMER GRATIS Men det er ingenting vi eller Connery kan gjøre. Vinnie Jones bærer preg av det. Det er Highway to Hell, det er Wheels of fire, det er sprut-voldelig roadmovie i de strøkene der buffaloene streifet før rånene overtok. Fra rapporten «Young women, thoseexperience certain severe types of harassment at disproportionately high levels: Det finnes noen historier som er sånn at de taper sin grusomme eksklusivitet når de gjøres til gjenstand for ganske vanlig donaldduck-dramaturgi og framvises for folk i dongeribukser mellom en Libresse-reklame og to blå Extra. Og det har vi forsåvidt rett i. Ashton Kutcher er fremdeles en dust, men det forhindrer ikke at du virkelig skal se «Jobs».
ESKORTE BODØ CZECH XXX Pierce Brosnan i selskap med Trine Dyrholm. Kommer med fantastiske nyheter, og bærer stolt en skjorte som en venninne har laget. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom vintage porn pictures sexy porn, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. Herregud for noe sprøyt. De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele.
Erotisk massasje lesbian xxx 103
XXX TORRENT MOBILE PORN TUBE Norske eskorte damer erotisk massasje i oslo

I så måte setter vi pris på kommentaren din også, men det hadde vært enda bedre om du gav oss konstruktiv kritikk, og forklarte var du synes var «sprøyt» og hva som gjorde den til den «svakeste saken» du har lest her hos oss.

På den måten kan du også bidra til å holde kvaliteten på diskusjonen oppe på et nivå hvor vi mener den hører hjemme og gjøre oss bedre. Artikkelen har ikke noe spesielt fokus. Det vitner om at vedkommende har bestemt seg for å skrive om kvinnediskriminering, finner et og annet som kan tenkes underbygge konklusjonen og koker det sammen til en lapskaus av stråmenn fra diverse individer som tjener på å promotore seg selv som «sterke stemmer» på nettet.

Hele saken bærer preg av å være underbygget av profesjonelle ofre, som da radikalfeminister ofte er. Jeg kunne brukt timesvis på å skrive om Anita Sarkeesian og diverse Tumblr-gærninger. Men siden jeg ikke får betalt for dette, så skal jeg bare ta for meg de mest åpenbare problemene med artikkelen. For det første er mye av det som skrives direkte feil. Artikkelen prøver lage noen hovedpunkter for «trakassering av kvinner på nettet».

I moderne betydning viser det til uønsket overvåking og sjikane. Men sending av uønskede private meldinger er ikke i seg selv stalking. Kanskje hvis noen følger etter en person gjennom mange forumer, sosiale medier, kommenterer alt de gjør og finleser alt de foretar seg kan det kalles stalking. Skal nevnes at kvinner muligens også holder på med det der.

Den britiske vloggeren og tidligere Big Brother-deltakern Sam Pepper er et eksempel på dette: Han lager også videoer hvor han tar på kvinner mot deres vilje. Her starter vi med å snakke om noen youtubere som får umyndige pikers nakenbilder, og ender opp med et eksempel hvor det ikke vises til å få tilsendt nakenbilder i det hele tatt.

Så det hun egentlig ville snakke om var en fyr som går ute på gata, plager folk bare kvinnelige folk og laster det opp til youtube? Så er trakassering av mennesker på gaten spesielt ille hvis gjerningsmannen også får tilsendt bilder fra kvinnelige fans? Og hva er greia med Dapper Laughs? Han skulle ikke få lov til å lage komikk hvis temaet er kvinner? Hele avsnittet er egentlig uforståelig og usammenhengende. Hevnporno — Ja, ok. Det kan vel tidvis forekomme. Samme gjelder saker som snappening og fappening.

Vi lar denne stå, til tross for at jeg ikke helt ser det kvinnediskrimenerende i det. Doxxing er en variant av «documents». Det vil si de legger ut personlig informasjon som hvor en bor, telefonnummer, facebook konto etc, etc, etc. Det er IKKE spesielt kvinnelige spillanmeldere som utsettes for dette.

Det kan skje alle som har stukket nesa frem og greid å gjøre tilstrekkelig mange forbannet. For å bruke et kirsebærplukket eksempel, slik mesteparten av denne artikkelen gjør bruk av, så ble faktisk noen spillskapere Fine Young Capitalists doxxet av en kvinnelig spillskaper. Som da består i å stenge av kommentarfeltet sitt, se på instillingene til kontoene sine på sosiale medier og klage til Twitter og Facebook… Genialt. Ingen av leserne hadde nok tenkt på det.

Hva med å anmelde den som lager «trakkasserende videoer» til politiet også. Denne artikkelen har vært skrevet på en god stund, og mye har blitt kuttet og gjort om på underveis. Jeg kan se nå, i ettertid, at saken bærer preg av dette, og at noe kunne ha vært forklart bedre. NRKbeta skriver om hvordan Internett, teknologi og sosiale medier påvirker samfunnet vårt. Jeg mener at Internettet har gjort flere former for kvinnediskriminering mulig, og at reguleringene av dette ikke er gode nok.

Når det i stor grad er enkeltindivider som jobber mot diskriminering, mener jeg at det er et problem. Poenget med saken var å sette fokus på nye former for kvinnediskriminering som Internett har åpnet for, samt en debatt rundt hvem som bør ha ansvar for å redusere dette.

I første del av saken linkes det til saker fra både Forbes og Fritt Ord som viser at kvinnediskriminering finner sted i , og at kvinner oftere får nedlatende kommentarer knyttet til utseende og kjønn enn det menn får. Videre linkes det til en feature og en dokumentar som har blitt gjort på temaet de siste årene. De som slår tilbake bla. Og Laci Green er kvinner som jobber mot diskriminering ingen av disse viser til diskriminering de selv har vært offer for. Jeg kan være enig i at dette avsnittet burde ha vært utdypet og forklart mer i detalj.

For at noe skal kvalifiseres som stalking på nettet , må det være snakk om gjentatte henvendelser fra samme person. Poenget med avsnittet var å vise at terskelen for å kunne stalke noen på nettet er forholdsvis lav, i og med at man ikke må oppsøke noen fysisk eller sende brev, for eksempel. Lenkene er lagt inn slik at lesere som er ekstra interessert i temaet, eller ønsker å se bakgrunn og fakta for det som det argumenteres for i saken, kan lese. Når det er sagt er det vel for mye å forvente av leseren at alle lenkene sjekkes og ses i kontekst med min artikkel.

Det tar jeg til meg. Sam Peppers humor handler i stor grad om å diskriminere kvinner på gaten mot deres vilje. Han både berører og kysser dem, filmer dette med skjult kamera og legger det ut på nettet. I tillegg til dette skal han ha tvunget jenter under 16 år til å sende nakenbilder av seg selv. Det burde ha vært linket til kildene buzzfeed.

Men for å svare på spørsmålet ditt: Det er ille at han gjør dette, og ja, det gjør faktisk det hele enda verre at han i tillegg utnytter sin status til å få unge jenter til å sende naken bilder av seg selv. Dapper Lauhgs er nok et eksempel på en person som bruker kvinner som objekter for å være morsom.

Så for å svare direkte på det du spør om; Nei, han bør ikke få lov å tulle med voldtekt på en offentlig TV-kanal, eller andre steder for den sakens skyld. Grunnen til at dette ble med i saken, var at Internett har gjort spredning av hevnporno mulig. Det er i stor grad menn som sprer dette, og ikke kvinner. I dette avsnittet lenkes det til ordet doxxing, som i følge Urban Dictionary betyr: The practice of revealing another persons personal information on the Internet.

It is often done as revenge by ex-lovers who post nude images of their former lover online. Ordet har dog en annen avstamming, slik du påpeker economist. Saken det er lenket til i avsnittet, viser til at flere kvinnelige spillanmeldere har vært utsatt for doxxing, så dette stemmer, men du har rett i at dette også forekommer flere andre steder, og at det blir feil å si at doxxing hovedsakelig rammer kvinnelige spillanmeldere.

Poenget med å vise til løsningene, var å vise nettopp hvor lite som kan gjøres dersom man blir diskriminert på nettet. Vi intervjuet politiet til denne saken, svarene finner du her: Mangfoldsrådgiver i politiet, Ingjerd Hansen, sier at politiet kun behandler saker som er brudd på straffeloven. Hvem er det som er ansvarlig for å fjerne trakasserende innhold fra nettet? Bør myndighetene overvåke bedre og være en pådriver for å fjerne slikt materiale? Vi kan initiere det, men om politiet får medhold er avhengig av mange ting.

Men er det bevist lovbrudd osv, for eksempel i retten, vil et slikt krav stå sterkt. Vi etterforsker, og vi bøtelegger og går i retten om vi har bevis i slike saker. Man kan anmelde folk til politiet dersom man blir utsatt for trakassering, men det er noe begrenser hva de kan gjøre. Dette burde ha vært inkludert i saken. Håper dette ga deg litt mer klarhet.

En tilfeldig skeptiker har skrevet om dette lengre oppe. Skal jeg skrive om temaet, så blir det veldig mye repetisjon av det vedkommende skrev. Hovedsaken er at det har blitt en industri å innta offer-rollen. Kvinnegruppa Ottar mener jo for eksempel at porno skaper voldtekt, så da er det sant?

De mener også at myndighetene har et ansvar å filtrere ut all pornografi fra nettet, fordi dette da er diskriminerende.

Jeg er usikker på om det illustrerte godt nok hvorfor det er litt spekulativt å ukritisk bruke slike interesseorganisasjoner som kilder. Bare fordi noe er publisert på Forbes, så betyr det ikke at det er opplest og vedtatt. Det kan hende denne forfatteren også «mener at Internettet har gjort flere former for kvinnediskriminering mulig».

WAM er en organisasjon som bruker «kvinnediskriminering» som et bein å tygge på. Pew rapporten er i stor grad lest for å underbygge illusjonen om denne kvinnediskrimineringen.

Den rapporten er jo faktisk litt informativ, i motsetning til en god del av artiklene den har unnfanget.

Ja, selvsagt får kvinner oftere nedlatende kommentarer knyttet til utseende og kjønn. Fordi det tydeligvis er dette som går innpå dem. Menn får kommentarer knyttet til at de er impotente, ikke får seg dame fordi de er så patetiske og at en ukjent person hadde sex med mora deres i går. Feite får kommentarer om at de tar 90 kg i benkpress og kg på badevekta. Nærsynte blir kalt brilleslanger. Dyslektikere blir kalt tilbakestående og hjerneskadde.

Homofile blir kalt bakstikkere og bajskukker. Sånn er det nå bare. Det handler ikke om kjønnsdiskriminering, men heller at folk også kvinner prøver treffe der de tror det gjør vondt. Artikkelen din er dårlig, og lenkene dine hjelper lite på det punktet. Nei, du kan ikke forvente folk går inn og leser lenker, annet enn til å se om du kan underbygge poengene dine. De kommer ikke til å lese alt bakgrunnsmaterialet og forsøke mentalt lage en kontekst til det du har skrevet.

Dette forblir et sammensurium uten noe spesielt fokus, eller noe håndgripelig poeng. Og i så måte illustrerer den egentlig hvor mye svada interesseorganisasjoner og internett-personligheter som Laci Green kan lire av seg uten at noen tar til motmæle. Hvordan tvinger man forresten noen til å sende nakenbilder, med mindre man bruker trusler?

Ville ikke lokke være et bedre ord? Ja, vi trenger stortstilt statlig sensur for å sikre at hårsåre mennesker ikke får vondt i sjelen sin.

Der har du løsningen, vet du. Kanskje det kan bli en ny oppgave for PST? For alle vet jo at de fortjener et bedre rettsvern enn menn. Jeg tror ikke jeg har så mye mer å tilføre denne saken akkurat nå, og jeg takker for svaret ditt.

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Her er et utdrag: Denne rapporten fra Fritt Ord underbygger dette; der står det blant annet at: Internett skaper nye former for diskriminering I tillegg til scenariene skissert ovenfor, er det flere former for trakassering kvinner kan bli utsatt for på nettet: Stalking I tillegg til negative kommentarer og trusler, opplever en del kvinner å bli stalket av anonyme menn.

Ifølge  Wikipedia  kan stalking defineres som: Diskriminering filmes og spres på nettet Enkelte Youtube-stjerner utnytter sin posisjon og stjernestatus til å trakassere kvinner og få umyndige, kvinnelige fans til å sende nakenbilder av seg selv.

Sam Pepper tar på kvinner mot deres vilje for å være morsom. Doxxing Spesielt kvinnelige spillanmeldere  har blitt trakassert  og doxxed  på Twitter. Hva kan du gjøre med det? Dette er noe av det som kan komme til å skje: En oversikt over forhold som kan rapporteres til Twitter.

Skjermdump fra Twitter Noen mener dagens verktøy er for dårlig, og har på bakgrunn av det utviklet egne rapporteringsverktøy mer om dette senere i saken. Det gjøres på følgende måte: Internett gir også nye muligheter til å slå tilbake Å få etterforsket eller stoppet nettbaserte overgrep, er vanskelig. Men nettet gir også våpen til de som vil slå tilbake mot trakassering.

Video mot videodiskriminering Sam Peppers diskriminerende videoer fikk i fjor feminist og vlogger Laci Green til å tenne på alle pluggene. Han startet i fattigdom osv. Da Jack Nicholson ble var-ulv en gang i forrige århundre, var det mest for det eggende samværet med det anspente dame-akset Mic-helle Pfeiffer.

Det fantastiske med Gary Oldman som «Dracula» var at menn ville bli som ham. Varulven og vampyren er egentlig kvinnedrømmer, for etter fire dagers forlovelse begynner de å forestille seg latinske bassengrensere og svette håndverkere med håndleddshår som likner hesjetråd. Benicio del Toro er ikke bare en dugelig skue-spiller, han har også syndige øyne med overbevisende sensuell vedfyring. Emma Blunt ser ut som enn sart, hjertesvulmende Tsjekhov-kvinne i profil, og man aner at den russiske sommerstue-stillheten i ansiktet hennes egentlig godt kan føre til freudianske kennel-orgier.

Det blir ikke så mye erotikk i «The wolfman», for erotikk finnes ikke egentlig på film lenger. Erotikk er bønder som simulerer forelskelse i reality-fjøs. Men filmen er vakker som en bildebok. England er som vanlig nesten dogmatisk tåkelagt, skogene er som lysfattige Rødhette-eventyr, i de små landsbyene myldrer merkelige gamlinger med kinnbarter og kategorisk pubsnakk.

Anthony Hopkins er tilbake som leverspiser, men denne gang uten chianti. Han er en nydelig asosial godseier som mister den ene sønnen til et beist, slik at den andre må komme hjem for første gang siden pappa putta ham på galehus.

Del Toro er skuespilleren Lawrence, en mann med skremmende flashbacks. Emma Blunt spiller frøken Conliffe, som var forlovet med den døde bror og har et blikk som kan kurere prostata. Ved et uhell blir Lawrence bitt av varulven, og så blir han sjøl en ambivalent CGI-vampyr. Det er heftige spesialeffekter i «The wolfman», men jeg føler at de ikke først og fremst forsøker å imponere meg, heller få meg til å opp-leve stemning.

I boss-fighten mot slutten beveger de visuelle paradoksene seg på grensen til parodien, men OK. Filmen ligger et sted mellom Scooby-Doo og «Twilight», og poesien er OK, men ikke avhengighetsskapende.

Det eneste spesielle ved «Delta Force» var en dødelig helikopter-ulykke under filmingen i Chuck Norris reiser til Sør-Amerika for å trøble til en narko-fyrste.

Joe, et mannfolk-leketøy for alle de mest useriøse dyrkerne av kortsinte bevegelses-eventyr. Sjøl om handlingen i filmen er brutal nok til å lokke ubefesta femåringer til å kapre Randaberg-bussen på vei hjem fra barnehagen, er den ikke kynisk eller rå. Keanu Reeves er til stede i filmen med en slags svigermoravstøtende taper-fjernhet som også preger menn som alltid forsover seg og derfor må late som om de er et annet sted mens de strever med å få igjen fokuseringsevnen.

Når man ser «Speed» om igjen, blir det også tydelig hva den nabojente-pene smile-dama Sandra Bullock utretter med denne filmen. Hun kjører buss over åtti mens Reeves bekymrer seg, og ansiktet hennes er lykkelig og fortvila oppspilt og nedspilt på den vidunderlig naive måten som du husker fra den gang du kjente noen helt uskyldige jenter som ikke hadde kommet lenger i utviklingen enn at de reagerte instinktivt og reint på alt som skjedde, og ikke ett øyeblikk snudde seg for å sjekke om noen så at de hadde den gule genseren på i dag.

Piker ble sånt kalt. Bullock er på en måte det beste som fins på den andre sida av Sharon Stone, og i ei tid da dyrkinga av småperve jenter er blitt så tydelig at til og med Dagbladet oppdaget det etter fire år, blir Sandra Bullock et uunngåelig, befriende kontrapunktisk skolelags-alternativ for alle som ikke ønsker å få massasje med barberblad, men kunne tenke seg å sitte tjue minutter i hammock en og lytte til naboens gravemaskin sammen med noen.

Bullock tilfører «Speed» en avslappet, oppstemt friskhet som er halve filmen. Bare forestill dere at Madonna hadde denne rollen.

Om noen skulle lure på det: Det går rykter om at dette blir den siste mandagen i juli i år, men det er faktisk ikke sant. Det som er sant, er at MDG og Venstre vil ta bort den Det  går Frp i mot, og i en pressemelding med  lime i tuten sier en uidentifisert varamann fra Nye Trøndelag at partiet vil innføre Krf er motstander av SV vil at gressklipping skal inn som eget fag i skolen og vil styrke alle skoler i Norge med Men filmen er OK.

Rett ut av den solsviende julinatta kommer et halvstilisert, rått lidenskapelig, overraskende actiondrama som er det beste siden Tarantino endret nittitallet med «Reservoir dogs». Dette er ikke en munnrapp kjekkasfilm. Den er en blanding av fotoskrudd voldsestetisme, mannsmytespredning og ektefølte smerteting, og du kommer til å bli følelsesmessig hekta samtidig som du dukker for ikke å bli nedsølt av haglespredte blodbyger som klasker likt sommer-regn i surround-en.

Filmen er tilegnet gamle handlingsregissører som Sam Peckinpah, Brian De Palma og Walter Hill, og den opererer med en blanding av klassisk og kunstferdig persongalleri.

Paul Walkers naborusser er westernpsykotiker og har John Wayne tatovert over hele ryggen. I den store flukten-jakten treffer guttungen Oleg Cameron Bright som spilte Sean i «Birth» ei klisjésnill hore som har lurt seg til å studere og blir banka av silkehallik.

Vera Farmiga i en formidabel rolle som fru Walker befinner seg plutselig i den fjerne, forferdende leiligheten til to surrealistiske pedofile. Her er så klassisk italiensk mafia at de lukter utstoppa basilikum. Her er de steinfjeste russerne. Det finnes på en måte ikke mange fine folk i denne filmen, men «Running scared» funker likevel ikke som deprimerende slumdykk i Narkotown.

Personene er akkurat så uvirkelige at de ikke er journalistikk, og de er akkurat så virkelighetsnære at de ikke er kunst. I det mellomsjiktet oppstår en imponert form for engasjement. Man beundrer de fikse regigrepa samtidig som handlingen holder tynntarmsystemet i jernklype. Her er han snaua ned til femdagershår og overnattingsskjegg, og han spiller så vanvittig bra at man antakelig burde påstå at ei stjerne hadde stått opp på morgenhimmelen.

Men det er navnet Wayne Kramer man skal merke seg. Han skrev og regisserte det særegne dramaet «The cooler» med William H. I «Running scared» demonstrerer han at han kan gjenskape og renovere moderne trend-action med en så holdbar håndfasthet at filmen aldri glipper. Handlingen er forbilledlig enkel og fasettert. Walker skal gjemme en sølvblank revolver som drepte skitten purk, men legger den i kjelleren.

Sønnens kamerat skyter på stefaren med den — og dermed leter alle etter revolveren og den lille gutten for at ikke ubehagelige assosiasjoner skal oppstå hos ballistikeren.

Du bør ikke se den. Men for en stil. Hvis jeg noensinne slutter med å feire bursdagene mine i hagen tilført billig musserende vin som jeg kaller champagne fordi den har samme farge som naboens katt, vil jeg ha Adam Sandler der. Sandler er utrolig behagelig, for mannen har en slags sjelelig stumhet. Han er helt uten støy. I Judd Apatows filmer snakker alle om kjønnsorganer hele tida, og noen ganger trener de dem. For et umedikert menneske med normal sjenanse er det plagsomt.

Men på grunn av Sandler blir det annerledes i «Funny people» — filmen er vulgær med sentimental ydmykhet; det er som om hovedpersonene omtaler sex på samme måte som dansker snakker om fjellklatring. Det gjør dem lettere å like. I amerikanske filmer er til og med de sympatiske kvinnene så unaturlig tynne at du får en jackass-fornemmelse av at de er en kulinær spøk: Drikker de Plumbo til kinakål-pizzaen? Spiser de sandpapir og Glava til frokost?

Hvis hun fikk tarmtrøbbel ville det sett ut som når babyer sparker. Men med Sandler blir selv kaliforniske kvinne-klisjeer kule. Dermed rammes han av snillhet og ettertenksomhet, og for å slippe å holde ut med den fremmede oppdagelsen av følelser, hyrer han en delikatessediskenspringer og amatør-standupper som assistent.

Adam Sandler er stjerna. Seth Rogen gjør en snill og trivelig rolle som sidekicken. Sandler og Rogen er rare og søte sammen slik Sandler og Drew Barrymore var. Scenene mellom dem blir så hyggelige at du nesten ikke merker at 2 timer og 20 minutter går. Du merker ikke egentlig at de to mennene vasser til brystvortene i komedie-gjentakelser, for den saktmodige råskinns-lunheten mellom Sandler og Rogen får de overdrevne kjønns-krønikene til å funke som historien om Askeladden som kappåt med trollet.

Noen ganger blir overdrivelser helt ålreit, hilsen Asbjørnsen. Miljøet er dessuten perfekt. Rogen og Jonah Hill og ei rar dame Aubrey Plaza driver med stand up og fordriver dagene med profesjonelt lykkelig slagferdighet. Vi trekkes nærmest motvillig inn i en konsepsjon der forvrengningen av ting erstatter tingen. Som å være filmanmelder. Når Sandler omsider går skikkelig på trynet, er det fordi han er blitt et vane-sarkastisk meta-menneske og har mistet evnen til å bli rørt av sangen til et barn.

Jeg tror ikke at noen skal legge så stor vekt på dette budskapet at de slutter å imitere Seinfeld i kinokøer, for Apatows manus er noe så skjørt og fint som steinteit, men uimotståelig. Jeg vandrer litt rundt julenissens tallerken her, men det er fordi jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle hva som skjer. Sett dere heller ned med god tid og oppdag om dere klarer å finne den smale bølgelengden.

Hvis dere ikke treffer, blir filmen antakelig uutholdelig. Taylor Hackford laget i et biografisk drama om Ray Charles. Jeg tror det konkluderte med at han var en fin mann og en strålende musiker. Amerikansk action, laget av israeleren Menahem Golan med modell fra en flykapring av en TWA-maskin i juni og passasjerene som ble holdt som gisler i Beirut etterpå. Det eneste som virkelig bryter realismen er når Norris og gutta slår til mot slutten. Filmen ble laget i Israel.

Det er en måned siden sola snudde, det er søndag og komediedag. For oss som for lengst har tatt tilflukt i animasjons-serien «Family guy», finnes ikke komedier lenger, bare visne forsøk på å få folk til å le av et så trygt og småborgerlig ingenting at pensjonerte søndagskolelærere og Saudi-Arabia føler seg klappet med pelshåra og innevarmt ukrenket. The Zohan er nesten helt morsom, og det får holde. Det er ingenting som tyder på at humoren noensinne kommer til å bli gjenfunnet, og den maskuline frisøren fra Israel kan være et slags historisk dokument før man vet ordet av det.

Denne Sandler-komedien handler om å bryte ned murer og er en verdig oppfølger til Kapittel Politisk spontankunst blir ofte undervurdert. Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet. Men han har en hemmelig drøm. Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente.

Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina. Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil. Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden som påstår han er australsk-tibetansk , og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer.

Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon. I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia.

Hvordan det egentlig skjedde, vet jeg ikke helt, for etter en travel morgen med mye kaffe måtte jeg tisse — og siden toalettene i Sølvberget bare holder nattklubbåpent, spaserte jeg ned til Aftenbladet. En fin tur og i filmens ånd. Men slutten av filmen var OK. Adam Sandler er en særegen komiker. Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier — han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter.

Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet. Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger. Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego.

Trine Dyrholm spiller dama. La oss si det sånn: Brosnan ville ikke vært med hvis det ikke skulle oppstå en eller annen form for romantikk. Torun Lian har regissert denne Hamsun-filmen om en fattig gutt som forelsker seg i godseierens datter. Jeg likte den ikke. Chris Hemsworth tilhører heller ikke gummi-trynene. Han ser ut som en seksuelt aktiv gårdsgutt i en «Smokey and the bandit»-film, og det er ingen tvil om at australieren hører mer hjemme i New Mexico enn i nordfolkas kvad-trauste Asgard.

Denne filmen har to handlinger. I den ene går opprøreren Thor rundt og irriterer pappa Odin Anthony Hopkins i en overdådig orgelpipe-installasjon som kunne vært laga til Liberaces oppstandelse. Asgard er blitt til Harry Heaven, men til gjengjeld ser Jotunheimen ut som en ufrisk oktoberdag på Høgjæren, og det funker bra sjøl om jeg savner sauene.

Odin blir så forbanna på sønnen at han hiver hammaren, og den havner altså i et paranoisk landskap der den blir oppdaga av FBI. Nede på jorda ser Thor ut som en tulling, og i himmelen overtar den ekle Loke. Men oppgjørets time kommer. Budskapet i det norrøne eventyret er at klok konge ikke søker krig. Jack Nicholson er samtidas satyr.

Han har beslaglagt alle de tvilsomme egenskapene hos menn som kvinner elsker å aldri holde rundt, men er blitt opplært til at de bør beundre. Og fordi mannen opptrer i elskverdige fiksjoner, funker han som erotisk kjæledyr og tilårskommen Lønneberget-lømmel for en hel generasjon av identitetssøkende seksual-nevrotikere. I «As good as it gets» er Nicholson best når han er ufyselig.

Filmen forteller ellers en søt historie om omsorg og menneskelig-gjøring da den kyniske inne-forfatteren treffer fattig serveringsdame med sykt barn og en melankolsk homofil. Sjelden er en film så velspilt som dette. En kanadisk forsker med egyptisk slekt blir tatt av CIA på mistanke om terrorisme og ført til et fjernt sted der han avhøres. Når kona forsøker å finne ham, stenger CIA alle porter. Kaldt, jålete og ultravoldelig underholdning for voksen-nerder.

Et ubetydelig stileksperiment som ikke er noe eksperiment, men en gjentakelse av det filmfolk tar seg til når de får behov for å føle seg kulere enn frisøren sin. Derfor hender det at jeg hater tegneseriefolka. De gir umodne filmskapere ufortjente unnskyldninger til å produsere kvasi-litterært, kvasi-stilistisk og kjønnsfascistisk voldsmøl. Filmunderholdninga trenger ikke flere skeive bilder uten forstand.

Tegneserie-gubben Frank Miller har regissert denne filmen sammen med jålekoppene Robert Rodriguez og Quentin Tarantino.

De to «slikk-skrubbsåret-mitt»-guttene fra det overbeskytta nittitallet har antakelig æren for at «Sin City» for det meste ser ut som en Nye Alle Menn-retro. Miller står sjøl for den pratesjuke og pulp-inspirerte prosaen. Av og til er den ålreit. Av og til er den som å høre en av Marges søstre jabbe med røykerøst. Filmen starter med at statisten Josh Hartnett utsletter ei rødkjola dame på terrasse, og så vandrer vi til svart hvitt-fotografiets konge Bruce Willis, som likner en uvaska Vigeland-skulptur og snakker rett i nærheten av sånn Philip Marlowe gjorde det.

Willis-scenene i begynnelsen og slutten er blant de beste i filmen, og Michael Madsen har briller. Allerede fra starten brummer alle mennene som om de satte et loddent dyr i halsen, og den vokale vansiringa tar seg ikke akkurat ned da Mickey Rourke kommer inn i bildet. Ei slags voksdukke av Rourke. Et følsomt, flott, nesten eventyr-mildt monster-Rourke, en rørende hulk på jakt etter kjærestens mordere.

På bladbrødrenes jord er kvinnene horer og strippere. Gjensynet med Mickey R. I noen edle minutter er «Sin City» ganske i nærheten av å få en historie, men så starter det uendelige undertøy-showet. Kvinner med kontrollert kroppsfett paraderer som plastmannekenger i den poengløse estetikken.

Dette er en film noir uten genrens innebygde tilbakeholdenhet, og det er historiefortelling uten sjel. I mer enn to timer anvender regissørene bildeknepa til jålete masse-sadisme, men de er ikke i nærheten av å skape annet enn fotografisk betinga småklapping. Dette er en billig putakrig med noir-genren, og man trenger ikke være spesielt interessert i den moderne mannens fravær av mysterier for å ane begeistringa fra livslange puberteter.

Men jeg har sagt det før: Ungdomsskole-elever lager kule bilder i våre dager. Reklamefolk og datanerder og konditorer og helsepersonell. Willis er ute etter den perverse Citizen Kane-sønnen, og det samme er Rourke. Clive Owen jobber for amasonehorene i Gamlebyen da de utrydder gangsterne. Kjente skuespillere går rundt i flokker som frustrerte utedyr i trange dyrehager. Harry Heaven har fått et nytt navn. Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen.

Men egentlig slutter det her. Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger.

Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob for øvrig ulv er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer. Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet.

Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man — egentlig filmens visuelle poengvinner. Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter.

Vel, dere får se. Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Når heltene er blitt virkelig trøtte, kler de seg i fargerike klær og reiser til festlige steder.

Nei, når heltene er blitt blakke, tar de håpløse nedturist-jobber. Filmen er først og fremst intenst utrivelig. Chevy Chase ute av form. Romantisk drama om ei ensom servitørdame som treffer en sær mann og mener at han kanskje er den rette i livet hennes, men det er sånn at fyren har hatt hjerneslag og mistet korttids-hukommelsen. Hver dag starter livet hans på nytt. En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum.

Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren.

Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt.

Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. Den er faktisk en nyinnspilling av en film noir thriller fra En skribent får det for seg at han kan avsløre korrupt statsadvokat, men det snur seg litt for ham. Av og til bringer enkle medier saker om hva slags råd folk gir til andre på dødsleiet. De er sjelden spesielt relevante for langtids-levende. Også folk som har kommet til de siste feriedagene ser seg tilbake med melankoli og misunnelse.

Den siste uka av ferien er en tid som forteller mye om folk. Dessuten har du skillet mellom de som husker at det er lørdag også midt i ferien og de som ikke husker at det er lørdag midt i oktober.

Men det er altså lørdag, og det er altså komedie. Dette er filmen for dem som egentlig går ut av kinosalen hvis menn bruker nedsettende betegnelser om seksualadferd som er normal i Europa — men som kanskje blir sittende likevel hvis replikkene er gode og noen angrer til slutt.

Siden vi alle er hyklere, er potensialet stort. Seth Rogan er en kultfigur etter birollen i «40 year old virgin», og det er for så vidt også Paul Rudd. Stemningen fra førtiåringsfilmen er overført til et mye følsommere tema. Graviditet og menns reaksjoner på at morskap tar slutt når farskap starter. Ting som folk leser A-magasinet for å holde orden på. Rogen er en nifst umoden kollektivboer med nifsere venner enn Staff.

De skal lage et nettarkiv over filmer der kjente skuespillerinner viser seg nakne. Ved et uhell treffer han en feirende, kvinnelig E-news-reporter Katherine Heigl på drikkekveld-safari, har fyllesex med henne, og så blir hun gravid. Hun er en karriere-orientert flaskevann-snobb.

Han er en fattig, feit råne som antakelig pisser på flaska hvis det er mer enn tre meter til toalettet. Det er Udyret og Skjønnheten og Udyrets omgangskrets av udøde og vanhellige. Så starter en merkelig, nesten sannsynlig modningsprosess der de to misfitsene av hensyn til det ufødte barn skal forsøke å finne en felles plattform i livet.

Jeg har faktisk sett en del av denne Hamsun-filmatiseringen, men jeg likte den ikke så godt. Det var noe stivt og rart ved den. Julianne Moore spiller en lingvistikk-professor som blir rammet av Alzheimer.

Filmen handler om hva som skjer med henne og familien. Alec Baldwin er også med. En skikkelig action-toer skal være både tydeligere, galnere og vittigere enn eneren, og «Iron Man 2» klarer kvalifiseringskravene med mye velgjørende tungmetall for øye, øre og sjel.

Filmen starter demonstrativt pysete, med den Brandon-aktige næringslivs-jappen Stark Robert Downey jr. Vi vet det, og siden i filmen gjennomfører hovedpersonen en bursdagsfeiring som får Petter Stordalens utdrikningslag til å likne en snakkestund med pater Pollestad hos Viggo Johansen se, det var en tungvint setning!

Men det tar ikke lang tid. I Monte Carlo skal jernmannen kjøre racerbil i legendariske middelhavsgater, men Mickey Rourke dukker opp. Han laserpisker racerbiler i hjel og snerrer fram hevntanker med bjørn i brystet.

Som om ikke det var nok: Scarlett Johansson stikker innom filmen som Samuel L. Hårfargen hennes er blitt som Taiwan-versjonen av italiensk kommode-mahogni, blikket er tatt fra Madame Tussauds versjon av Mata Hari og dama er en påminnelse om den digitale verdens absolutte relativitet. I denne filmen klarer teknikken til og med å få Johansson til å bevege kroppsdeler, enda hun under Newtons jurisdiksjon har hofter som ble laga for tvillingfødsler og løper som ei and.

Han spiller en pappagutt-aktig, men ond konkurrent i krigsindustrien, og det er han som etter hvert blir så konkurransedyktig i tankegangen at han ansetter den gale Rourke, som egentlig er død. Iron man tåler ikke sin egen palladium egentlig og holder på å dø. Han trenger et mirakel. Konkurrenten Hammer har fått tak i en av draktene hans, forsvars-kameraten Don Cheadle har skiftet side og i sin celle sitter Mickey Den Grusomme og fikler i hop en fryktelig hevn.

De flyr, de skyter og det smeller som St. Jeg har før skrevet om lydbølger som rister tarmene i sal 5, og jeg tror jeg har skrevet om dundring som fikk milter til å revne.

Jeg har sluppet opp for innvoller, men det føles fantastisk. Han er fortsatt mitt idol. Den andre James Bond-filmen, laget med Sean Connery i hovedrollen tilbake i og ganske spennende og vellaget. Terence Young hadde regien også denne gang, og ferden går til Istanbul og Venezia i historien om en russisk agent som blir med en internasjonal organisasjon for å drepe Bond og stjele en kodemaskin.

Denne har jeg ikke sett, men Tina Fey er en vittig skuespiller, så jeg tar sjansen sjøl om komedie-handlingen høres teit ut. Hun spiller en college-ansatt som driver med opptak, og så dumper hun borti en gutt som kanskje er den sønnen hun ga fra seg for mange år siden. Og da tar dama sjanser. Paul Rudd er også med, og det blir nok bra.

Anthony Hopkins foredler et uverdig landskap med sitt litt aristokratiske Howards End-nærvær, den spanske spyfluen Antonio Banderas hopper og spretter hollywoodsk i så mye ansikts sved at han kunne ha tjent til et helt bakeri, Catherine Zeta-Jones likner på tynnvokala blondebonde fra «Tatt av vinden».

Ryktevis undertrykte bønder i hvite hatter vifter med ting og vil antakelig ha frihet, og den machokledde Carl I. Hagen-populisten i svart maske skvetter rundt som pusepiss og utfordrer autoritetene. Underholdende på et slags Jackie Chan-vis. Vi fikk hva vi i hemmelighet ba om: Når den burmesiske hæren blir flertallig oppdelt i fileter, tar stolene i sal 2 henrykte, kiropraktiske bølger av buldrende lydtepper, og mutrene løsner med militante hvin.

Dette er kulturåret Den etterlatte elitesoldaten fører nok framleis jaktkniv når verdensufreden trenger seg på, men han har også henfalt til et tungt artilleri som til og med overdøver musikken fra kafeen. Sylvester Stallone er noe for seg selv. Som åring regisserte han en litt tilbakelent og mild Rocky-film som antyder innspurten til bestefars-tilværelse og oljemalerier. Som åring lager han en action-Rambo som gjør at man får følelsen av at tida står stille.

Dette er faktisk virkelig Rambo. Han er bare mer rambombete og rambisk og rambrutal enn noensinne. Jeg føler instinktivt at jeg for lenge siden ga opp å forklare hvorfor dette film-ikonet er så bra. Hver gang det skjer noen fæle i verden, føler menneskene at det burde finnes en snøftende, fåmælt Rambo som bare kom og tok dem. Rambo er en pervertert versjon av den trygge farsfiguren.

Hvis øgli burmeserbander vil voldta deg eller drive jaktsport på bror din, da dukker Rambo opp med skittenvått hår, romantisk hodetørkle, transpirasjons-skada t-skjorte og et maskinvåpen som deler folk i flere enn to.

For det er Burma som får det denne gang. Burmesiske soldater er primitive voldsgalninger som massakrerer kristne landsmenn i ubehagelige kaos-scener. I den forrige Rambo-filmen sloss John R. Denne gang lar han seg overtale til å bringe naive kristne amerikanere til en utsatt landsby i Burma.

Det gjør han bare fordi han liker den kornblonde Julie Benz. Da burmeserne har tatt alle til fange, menger Rambo seg med skulende internasjonale leiesoldater for å få de fredelige idiotene hjem igjen. Clint Eastwood regisserte og Clint Eastwood har hovedrollen i et slags mytisk, halvreligiøst actiondrama om en mytisk fremmed som kommer og hjelper undertrykte småfolk, som om han skulle være Herrens engel med rifle.

Ekle Taylor Lautner står i skogbrynet og viser ulvemusklene sine for Kristen Stewart og den magre emoen Robert Pattinson. Jeg var en mann med et oppdrag. Jeg visste at jobben min var å gi oppfølger-romansen «Twilight: New Moon» i hvert fall terningkast 5. Det er et risikabelt utgangspunkt for å vurdere en oppfølger, og særlig fordi «Twilight» var en blodfersk overraskelse da den kom: Filmen som fikk mødre å døtre til å dele drømmer i et par magiske timer der samlivsgruppene og terapeutisk realisme var behagelig langt unna, slik de burde være i kvinners liv.

Mødrene reiste seg fra hvitvinspappen og «Sex og singleliv» og lot seg rive med i ville dyriske drifter som faktisk ikke var seksuelle, men erotiske. Død og magi og overmenneskelig og umenneskelig evne til så svermende patos at for eksempel William S. Hvis man må, så må man. Filmen starter med et frampek der Bella Kristen Stewart løper desperat mellom velstandsmennesker i tilsynelatende kursbetalte New Age-kapper i en middelalder-by. Er det en drøm? På parkeringsplassen ved skolen står den samme småfleipende bygdebanden.

Ut av et slags geografisk ingenting kommer Edward Cullen i sakte film som om han danser på trampoline; han har tweedgrå ulvefrakk, men det er ikke han som er ulven. Gutte-vampyren med kerubhåret, Jasper, forsøker seg på Bella, og dermed oppstår denne filmens dristige uunngåelighet om man ikke skulle la de to elskende sitte i skogkanten og hviske i to timer: Edward sier at han må dra, og Bella kan aldri få se ham igjen.

De som virkelig elsker, spiser ikke fløteis av tomme Kleenex-pakker når de sørger. De hyler som dyr om natta. Eller de stirrer framfor seg mens Lykke Li synger fantastisk. Da Edward drar, åpner behovs-portene seg for den innlatende indianeren Jacob. Han med det lange håret og Bonanza-fjeset.

Nå skal ikke jeg være den som ødelegger ting for mennesker med sartere sinn. Men jeg innbiller meg at det finnes to sorter i salen: De som ikke liker Jacob, og de som gjør. Vi som tilhører den første gruppen, får en krevende time. Jeg går ut fra at jenter ennå vet hva en trøste-kjæreste er, og Bella vedlikeholder mannen fra ulvenes klan samtidig som hun oppsøker ekstrem fare. Risiko frambringer Edwards spøkelse. Igjen holder døden og kjærligheten hverandre i handa i et nifst goth-svermeri.

Alle har egentlig lest boka. Men det kan være at noen uvitende fedre eller forloveder tuller seg inn i kinoen, og jeg skal ikke ødelegge spenningen for dem. Akkurat da du tror at handlingen har nedsenket seg i seinvinter-stemninger og mytisk melankoli, drønner filmen av gårde med ponni-digre skvett-ulver fra skogkantene og en italiensk vampyrfamilie med barokk-image, anført av den milde briten Michael Sheen.

Det er alt sammen intenst følsomt og så langt unna alt som minner om ironi at du kan høre «Uti vår hage»-kulten jamre seg som om noen hadde stukket candysticks gjennom hjertene deres. Skjønnheten i disse historiene finnes i den kompromissløse, tidløse dyrkingen av absolutte kjærlighetsmyter som skulle vært drept av globale kynismer og internett-porno.

Kristen Stewart er nok en gang en slags lærebok i ubesværa tenårings-mimikk, og med sine flagrende fritidsklær ser hun ut som ei tenksom ålgårdsjente i eksistensiell undring.

Skikkelsen er perfekt ennå. Robert Pattinson er overraskende lite med i denne filmen, men han er fremdeles en vidunderlig kitsch-skapning, en slags menneskelig antikvitets-imitasjon, og disse filmatiseringene kunne antakelig ikke vært laget uten ham. Du kan se mannen også når han ikke er der, for sånn er kjærligheten. Renee Zellweger har for eksempel innøvd et realistisk repertoar av arkaiske ansiktsuttrykk fra femtitallet og ser dessuten ut som «Total eclipse of the heart» på håret.

I filmen oppstår den tragiske situasjonen at den selvinnbilte hingsten blir rik hvis han gifter seg innen 24 timer. Dermed frir han klønete til Zellweger og mange andre. Underveis oppstår ekte kjærlighet. Idioti er i korte perioder underholdende på samme overraskende måte som Grandiosa i tilfeller av ekstrem sult og dårlig tid kan føles velsmakende. Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet.

Hun har t-skjorte under telt-genser. Jake Gyllenhaal og Hugh Jackman spiller en historie om to seksåringer som forsvinner, og familier forsøker å lete på egen hånd. De har bare ett spor. En stygg bobil sto parkert i gata før. Jackman spiller den desperate pappaen med verdens mest deprimerende Jackman-frisyre, og Gyllenhaal er politimann.

Sjøl om Nicolas Cage er med og faktisk den urovekkende voksen-versjonen av John Cusack er med: Alaska-thrilleren «The frozen ground» er ikke så god at du virkelig fryder deg over å se seriemordere i snøen. Men den er bra nok, og en film med Nic Cage er alltid som å få donert en lille julaften midt i februar.

For de som vokste opp med «High School Musical» og nå har konvertert til porno-prosjekter som «Moren» og «Fifty shades of Grey», kan jeg nevne at Vanessa Hudgens er med. Var ikke hun kjæreste med Justin Bieber? I denne filmen spiller hun jønkihore i demotiverende minusgrader, men Nicolas Cage tror på henne, for han er en alvorlig mann med nycunnet østrogen-fedme og viker så vakre som sørlandssomre på begge siden av hodet.

Jeg vet godt at Cage ikke skal spille stødige karer. Og jeg kan tenke meg at han ble ganske utagerende da agenten hans kom og sa at han måtte spille utendørs-politimann i Alaska, som de fleste veststats-amerikanere tror er hunden til Sarah Palin. Filmen starter med at politiet finner blodig dame på bad og ikke tror på noe hun sier.

Det er nemlig sånn at Hansen har alibi, og i etnisk interesserte nordområder er det ingen som heller fester sin lit til brunøyde horer enn til samfunnsstøtter som heter Hansen. Men så kommer den avtroppende utkant-politien Jack Holcombe Cage inn i saken, uten at kjapptankenes bypurk blir spesielt glade for det. En ung politimann med skjegg tror også på Hudgens, og han begynner å rote i gamle forbrytelser som ligger så langt i ødemarka at de ble skrinlagte for at ikke politistyrken skulle få blærekatarr.

Ingen interesserer seg egentlig for å oppklare forbrytelser i badesesongen. Men vintermørket og alle kuldegradenes geografiske prøvelser bekrefter ryktene om menneskets ondskap. Folk må jo bli gale som finnmarkinger i det hekkans været!

Cage farter rundt og forsøker å skaffe nok bevis til en husundersøkelse hos Hansen, men dommeren vifter arrogant med sakligheten sin, og Cage blir uroligere enn en tenåringsfar i russetida. John Cusack spiller en nydelig psykopat og er en opplevelse.

Seksualnevrotiker-forbundet burde gjøre ham til æresmedlem med utmerkelsen Den Gylne Skalpell. Filmen er basert på en hendelse. Jeg fortsetter det som kommer til å bli en vakker juletradisjon: I adventstida ser vi actionfilmer. Jeg har tidligere forklart logikken i dette paradokset, så i dag overlater jeg oss til undringen over alt som ikke er som det var.

Julen var et harmonisk sted. De gamle norrøne skikkene, som at telemarkinger blanda tobakk i ølet for å spy fortere, og den snille kristne julen levde side om side i en perfekt integrering. Så kom seminarjævlene, og nå er egentlig alt kaos. Folk henger stjerner i vinduer og ledpærer i hagebusker i et fortvila forsøk på å holde fast på fellesskapets ryggrad. Men det er rart der ute. Det er noe som ikke stemmer.

Så vi kan likså godt se Angelina Jolie få juling. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den «Changeling», «Wanted». Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse og farge med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA.

Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton. På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg.

Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper.

Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus. Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall».

Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe.

De har lyden på volum Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. Potter og vennene hans er blitt litt større og har begynt å holde rundt hverandre. Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer den talentløse meksikaneren. Han laget «And your mother too», som er en av de dårligste filmene i historien. Og så får han til dette her. Magi var antakelig ikke nok.

Hvis Cuarón eide sin sjel forut for Azkaban-filmen, kan du være sikker på at den er djevelens i dag. Her har det foregått avansert handel. Daniel Radcliffe er i ferd med å bli en av England mest spennende skuespillere. Han burde egentlig ha overtatt som James Bond. Den 15 år gamle ynglingen av anglosaksisk spissnese-ætt har både elegansen og uvørenheten. Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse.

Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier.

Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv. Dementorene desperantene er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa.

I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd.

Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen. Rowlings opprinnelige folkeflørt har tatt sine egne veier, og nå går historien inn i et gåtefullt landskap med så mange forundrende og skremmende detaljer at man ikke smiler lenger, men engster seg frydefullt og djupt underholdt.

Denne fortsettelsen forteller den ambivalente historien til Sirius Svaart, en fengselsrømling som i utgangspunktet skal drepe unge Potter og blir forfulgt av Azkabans nifse voktere. Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. Egentlig har filmromantikken stått aldeles stille siden «Casablanca» mente jeg i I den elsker Tom Hanks og Meg Ryan hverandre på så magisk avstand at det må et snakkeshow i radioen til, og på lydsporet finnes det mer nattemjuk romantikk enn på håpefulle og nattefulle nachspiel.

Bare tenk på det: Når Sinnes-sludden slurer som slitte klutsjlameller utenfor hyttevinduene og libresse light hauger seg opp ved hytteveggen sammen med lysestakebrukte Stabburet-bokser, da står Tom Hanks på elve-verandaen ved huset sitt og ser melankolsk mot månen, vakkert uvitende om at et sted ute i mørket Baltimore tenker Meg Ryan på ham.

Nora Ephrons «Søvnløs i Seattle» er en usedvanlig vellykka gjenskapelse av kjærligheten slik den visstnok pleide å fortone seg før folk fikk den ideen at de kunne kle av seg og ta på hverandre. Da gikk elskende rundt vannet og sa at de allerede savnet hverandre, enda de antakelig skulle tilbringe de neste femti åra sammen, og så valgte de bevisst feil for estetikkens skyld «min skjebne er å bli i kennelen sammen med Lassie, ihvertfall inntil hun kan tygge sin egen tørrfisk» og skiltes i dampen fra det store lokomotivet.

Moderniseringen er moden og avvæpnende: Hanks har mistet kona, og sønnen lider ved at faren er så trist. Han forsøker selvsagt å skaffe ny kjæreste på telefonen, men i stedet for å ringe tar han kontakt med et av snakkeprogrammene i radioen. Da blir den sørgmodige enkemannen et følelsesmessig nasjonalmonument. Jo, dette skal jeg mase med, for ingen andre gjør:. Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere.

De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut.

De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. Thomas Jane har en fascinerende hårfasong og ville ikke blitt viet i enkelte kirker. Renny Harlin-action om haier. Den arme superhaien som blir generert av pelagiske distrikts-genier for å kurere Alzheimer, ser mer og mindre ut som en Birkemo-kreasjon fra «Vart du skræmt no»-hylla, der man også finner fryktede naturfenomener som elgmøkk, flamme-bever og pantautomater.

Det er ikke fisken som gjør en fælen, men følelsen av vann over hodet. En klaustroflommisk fornemmelse av oksygenmangel. Harlin-filmen har ikke bare opprettet en ukjent hai-sort alzhai-mer.

Hovedrolle-stykket Thomas Jane ville hatt problemer med å gå gjennom norsk kjøttkontroll fordi han er åpenbart hormon-behandla, mens Saffron Burrows i lange sekvenser ser mekanisk sjelløs ut, som når kvinnesjefer har mistet hjerneceller ved overdoser Nutrilett. Man skal ta med seg det man kan få. Jeg klarer ikke en jule-assosiasjon til denne actionthrilleren sjøl om den handler om flukt fra ressurs-fengsel og VG i dag har en sak om at julen er den verste tiden i fengsel. Den verste tiden i ethvert fengsel må antakelig være at Stallone og Schwarzenegger er der.

Dessuten kan østerrikeren Fader Vår, og da nærmer vi oss så vidt krybben. La det ellers være nevnt at jeg ikke er helt sikker på den milde påstanden om at julen er barnas tid. Voksnere enn verden er for øyeblikket har den antakelig ikke vært siden tyskerne okkuperte Norge som et slags vardøger for et voldsomt Europa, og til og med i det frilynte Nord-Norge gikk skolebarn gråtende hjem fordi de voksne er blitt uenige om sammensetningen av Lucia-koret.

Barn hadde det bedre før i Norge. Til det er den for utrangert tortur-voldelig, og dessuten vikler historien seg inni seg sjøl så den etter hvert ser ut som senvase i fuglerede.

Utover det har Mikael Håfström, en skånsk kulturflyktning som laget Clive Owen-thrilleren «Avsporing» og eksorsistfilmen «The rite» med Hopkins, fått til en nok en sjokkerende usvensk underholdning.

I «Escape plan» finnes det så vidt to snakkende kvinner, men den ene har så stygg grønn filtkjole at hun går rett i kråkeradaren. Dermed står svenskens film igjen med noen av de tyngste mannerollene i moderne tid; du kan formelig høre dunkelydene av hvit, ekstremt middelaldrende mann som tramper over LillaGumman-landets bebisarte tær. Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller usminka, og det gjør at de ser fantastiske ut.

I denne filmen kan du se urenhetene i huden, du kan se alders-tristheten i øyesiget, du kan se den lille anstrengelsesrødmen. Dette er en voksen mann, og sjøl om Stallone har et mistenkelig flatt bakhode, oppnår han en ny og reinere action-troverdighet. Østerrikeren Arnold har virkelig et flott fjes, og han får spille kompromissløs film med et utall mimikk-skifter som gjør ham aktuell som Hitler i «Der Untergang Zwei — Aber Doch, Adolf!

Det er så bra. Det kunne vært en nydelig taima innslag i Facebook-kampanjen for ærligere selfies, også kalt «Du skulle ha sett meg hvis jeg ikke holdt pusten lenger!

Og den pene Mount Vernon-amerikaneren Jim Caviezel, som har fått sadistrollen et sted som du ikke skal vite noe om, for det kan jeg ikke røpe. Ja, jeg har gått en lang tur før jeg forteller om handlingen, for jeg liker ikke å si noe om den. For det første skal dere unne dere å ikke vite. Det gjør filmen bedre. Jeg misliker tortur i underholdnings-film, særlig når den er påklistra poengløs og bare fører til at det som skulle blitt karisma-basert hygge-action får ufikse skygger av uelegant detaljvold over seg.

I tillegg er historien litt rotete. Men det får dere finne ut sjøl. Jeg skal strekke meg til å fortelle at Arnold og Sly kanskje kan trikse seg ut av et litt grimt høyrisiko-fengsel fordi den italienske sjakkhingsten har en snedig evne til å forutse det uforutsigbare som vil få Magnus Carlsen til å føle seg forbigått.

Sentralt i handlingen står Mannheim. Det er en by i Tyskland der den første bilen ble bygd. Men det er altså også forretningsmannen som knekte Island. Det er ikke sikkert at han er basert på en autentisk historie. Men han finnes her. Omgivelsene i et futuristisk fengsel er styggere enn konserthus og oljemuseer, og det svekker filmen litt.

Men volden er den egentlige grunnen til at to kule menn må klare seg med en flau ungdoms-firer. Dette er den norske historien om hvorfor guttehjemmet på Bastøy var forkastelig.

Takk for i dag. Filmen er ikke akkurat samfunnskritikk, for Bastøy ble nedlagt i , da folk fremdeles bare behersket femten bokstaver og spiste sukker på brødet. Så når vi etter en sjablongveik eufemisering av metafor-hval bringes til Bastøy med den unge sjømanden i , da er det ingen sjanse for at han kommer til et koselig sted.

Den eneste fordelen ved Bastøy måtte være at elevene er på skolen hele døgnet, slik SV og Ap vil. Ellers er torturbenken rigga, for dette skal bli norsk indignasjonsporno.

De som var voksne på Bastøy i , skal deretter stå håndfalne opp av mosegrodde graver, skamme seg og deretter gå og legge seg igjen.

Den filmatiske grunntonen likner på skildringer fra nazistenes konsentrasjonsleirer, med den forskjellen at det virket livligere i Sachsenhausen enn på Bastøy. Tungsinnet er zombisk, det er som om en generasjon ikke bare er lobotomert, men dessuten lamma i ansiktsmusklene. Barna er uvesentliggjorte som gamle bibelfilm-statister og likner slakteferdig småfe. Stellan Skarsgård spiller sjefjævern, og han gjør det i beste svenske elände-tradisjon, med en lyssetting som minner om indignert TV-teater.

Rollen hans er ingen prestasjon, for det finnes ikke en analfabetisk spasmiker i de ytre fiskeværs amatørteaterlag som ikke kan spille psykopat. Teaterstudenter må gå opp til psykopat allerede ved juletentamen. Jeg liker ikke replikkene. De tilhører genren skolekringkasting for de høyere klasser. Jeg liker ikke hovedpersonen, og det finnes lenge en lamma, kunstnerisk uvirksomhet i filmen, som om noen strever med å svinge motoren i gang.

I Norge er film ofte triste ansikter og mange ord. Det er fristende å ønske at den middelklasse-politiske norske tablåfilmen bør dø, la den mugne indignasjonen bli borte, for den har aldri ført til annet enn at kinopublikum har følt seg ufortjent hjertevarme.

Mot slutten blir gulagfilmen «Kongen av Bastøy» uventa engasjerende, for da oppstår det slagsmål og revolusjon, siden Kristoffer Joner er en pedofil overgriper. Folk liker å se på at sånne blir slått. De scenene er i det minste godt laga, for de har en voksevillig idé i motsetning til den ufruktbare stillstanden i resten av filmen.

Dette er en nyinnspilling av den klassiske julefilmen «Miracle on 34th Street», og den er med Richard Attenborough og Elizabeth Perkins. Nå skal jeg forsøke meg på en håpløs julelink: Tenk om de tre vise menn, med Aqua Velva i skjegget og nylonstrømper i gavesekken, kom helt til Betlehem fordi de hadde hørt at Maria var ei steinstilig dame.

Det ville ha vært et klart døme på at kvinners plass i historien egentlig er å bli begjærlig betraktet, og så man kan rope Madame Curie så mye man vil, men kanskje hun hadde pene bein?

Det er mange rare fenomener i naturen, og menn er ett av dem. I dag parallellvises en film med kvinner som driter ut menn ved å flørte med den hengende tunga deres og en film om kvinner som later som om de har driftsliv, men bare bryr seg om vinlunsjer og klær.

Det er Lucia-dagen, og den hellige Lucia er helgenen til de blinde. Det finnes en slags logikk her inne et sted. Ikke nytt, OK, men for en gangs skyld vellykka og i beste forstand folkelig. Først ser filmen ut som en James Bond-produksjon med Austin Powers-vri, deretter som om skaperen hadde forelska seg i Beatles-paraden «Help! Som om en homofil regissør med godmodige kvinne-aversjoner fikk det for seg at han skulle synliggjøre hvor pinlig vulgært det ser ut når menn liker jenter.

McG skildrer Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu som om de var banale møbler, slik en fanatisk tilhenger av Chesterfields lærsofaer ville ha filma Ikeas juledekorasjoner. Dette er en film som driter ut dårlig smak ved å etterlikne den. Det vrikkes så mye at filmen må fortone seg som grøsser for fysioterapeuter. Det smiles særlig av Cameron Diaz så ekkelt at man får fornemmelsen av å bli slikka på hjernen.

De forføreriske eksessene ligger på et nivå der til og med fulle damer uten fast følge ville føle seg feminalt latterliggjort, samtidig som filmen hvisker at den som tenner på sånt som dette, like gjerne kunne spilt lommetennis foran Idsøes ferskvaredisk. Men actionscenene er herlige. Den debuterende regissøren har sett «Matrix» og likt fenomenet. Farten i filmen er for hastverkofile brg- og dlbne-entusiaster, det sveves utenfor all gravitasjons-rimelighet.

Typegalleriet er Mike Myers-aktig, utkledningene til englene som en hyllest til inspektør Clouseau. Bill Murray har funnet tilbake til seg selv i en miniatyristisk hovedbirolle. Crispin Clover spiller uforliknelig superskurk som om han var henta rett ut av «Dick Tracy». Til og med Matt LeBlanc dukker opp med dokkeauene sine og fullfører filmens hoved-fantasi «menn er blaute og teite».

Det er en film for kroppsvask. Men den krever ikke annet enn uproblematiske poseringer, for filmskaperne har fiksa alt det seriøse, slik de etter hvert pleier, og filmskuespillere er i grunnen bare noen som dusjer og møter opp.

Kinoversjonen av «Sex and the city» er en velspilt og ekkel ting, den er like lang som en TV2-høst med brekt bein og den handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden. Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten.

Den slags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet. MTV har en egen pris for «beste animerte tingest». Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice. Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget.

Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet. Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød. Hun har så tynne bein at hun kan føde tvillinger ved siden av hverandre i sideleie, men Vesten har tilgodesett henne med sminkemengder og merkeklær som får fraværet av kropp til å se ut som en visuell begivenhet.

Kim Cattralls omfangsrike vulgaritet er klassisk amerikansk og parodierer en del oppbrukte onanistmyter om seksualitet, mens de andre to damene egentlig bare spiller de samme rollene som litt forskremte hustruer gjør i sitcom-serier. Her er fire skuespillere med så liten utstråling at de ikke ville fått mikroen til å virke midt i et lynnedslag.

Chris Noth spiller Mr. Big som om han ble kasta fra Sopranos fordi han brukte hårfarge fra Fretex. Men da han like før bryllupet får Darth Vader-blikket, overskrider han de uvesentliges virkeområde og blir en hjertelig korttids-komiker. Da dama denger ham med brudebuketten midt i NY-trafikken, oppstår en ufrivillig «Rush hour»-scene, for denne filmen beveger seg hele tida utpå gapskrattens befriende selvmordsskrenter.

Det smarte er å se filmen for hva den egentlig er — en satirisk framstilling av en post-feministisk kaffebar-kultur som dyrker alle viktige følelser som snakke-snop. Når Carrie skal gifte seg, er det viktige ikke hva gubben føler, men hva jentene kommer til å si. I scene etter scene parodierer regissøren en kommunikasjons-narkoman livsstil der ingenting har skjedd før man har snakket med venninnene om det.

Når Vogue-ørnen Candice Bergen i Bollywood-farger og det håret Sitting Bull hadde den dagen han døde har kjøpt brudekjole til Parker, kler hun seg i noe som likner en kreftramma sau. Etter romantikkens sammenbrudd kaster damene seg ut i en felles-narkoman selvmedlidenhets-orgie som smakfulle mennesker pleier å gjemme til langfredag. Den onde livsstil-ironien er forførerisk, som når en så skarp skalpell glir over magen at man tror det er en finger med fuktighetskrem.

The movie» er kirurgisk eller kanskje åpnende som en obduksjon. Velstandsbarna har en innside. Gud bevare oss alle! Jason Momoa og Sylvester Stallone feirer antakelig jul med økologisk korrekt mangel på mat.

Den jernkanta gamle røveren Walter Hill har ikke laga skikkelig film siden «Last man standing» , men han gjør det fremdeles på sin måte. Hill er ikke en estetikk-orientert voldsnerde. Han er vidunderlig blodharry. Noen takknemlige folk vil huske hvorfor de kjørte søndagsettermiddag til Lene eller Thomas på Videoverden og leide uverdige kassettfilmer som burde vært nevnt i skilsmisse-statistikken.

Hill laga legendariske filmer som «The driver», «Nattens krigere», «48 timer», «Streets of fire», «Rød purk», «Johnny Handsome».

Deretter blir det feler og kontrollert fyll og pissoarfight i cajun saloon. Sly har egen brygge i sumpen. Stemmen er som knitringa i et sammenkrølla seriehefte, og det passer bra, for historien er henta fra tegneserie. Stallone har dessuten et slags haiku-knapt Belmondo-fjes, og det passer også bra, for den oppstandne Christian Slater snakker framleis med froskestemme, og det passer bra, for det er mye fransk i Louisiana. I løpet av sekunder med eksplosjonsstøy og urban-dialog har leiemorderen Bobo fått Den Nye Conan Jason Momoa som ressursfiende og Sung Kang som motvillig, importert purkevenn fra D.

Mange dør uten at sorg oppstår. Hill lager film på gamle måten. Nærlinser trekker detaljene inn i bildene og slører ut omgivelser. Det elektriske bylivet ser ut som en sykdom eller som et uunngåelig feilgrep, limousinene siger gjennom den ekle velstanden som perverse drømmer om Kondomeri-verktøy med glidemiddel, de utkledde gomorrianerne fra ulykkelig uferdig kapitalisme kunne vært styremedlemmer i Impotensforbundet og de deltar i grådighetsmunkenes ubesindige felles-desperasjon.

Ingen damer bærer bh i Hill-filmer, han er tross alt åttitalls-feminist, så noen av dem har ikke klær en gang. Stallone ser ut som ei støtte. Han har illustrert rygg som likner på Brudeferden i Hardanger uten master , han har datter med instinktivt nittitallsfjes — og han er av den sorten som ikke ville ha sluppet ut katten uten ei fjernstyrt bombe.

Så vet dere alt. Bortsett fra én liten ting. Kinoen påstår at «Bullet to the head» har 11 års aldersgrense. Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. I dag skal vi se en skikkelig julefilm. Den handler nemlig om voksne mennesker med sarte hukommelser som på et mirakuløst vis havner i det som voksne mennesker av og til forestiller seg var en stilig ungdom.

Det var det ikke. Alle minner om ungdom er usannere enn påstanden om at det bor en skjeggete gammel mann på Nordpolen, og han klarer å lage alle barns og voksnes leker. Denne innledningen er det 18 års grense på, for at de som tror på julenissen og har rett til å tro på hva de vil, ikke skal bli krenka. Ellers har jeg en generell advarsel: Ikke se filmer med Christmas i tittelen. Med mindre David Bowie er med i den. Det vittige ved den seksuelt samtidskule småharry-komedien «Hot tub time machine» er egentlig ikke historien, men folka.

Det er ikke ofte man ser fire skuespillere funke så flott sammen. John Cusacks evne til å spille driddlei, desillusjonert, dame-dumpa deppis er like imponerende som Sylvester Stallones talent for å slå minoriteter.

Craig Robinson er en diger fyr som både ser litt ut som temma ghetto-rapper og sitcom-sløv familiemann. Det er noe inkommensurabelt ved firkløveret, for de passer så godt sammen. Samme presidenten , forsøker kameratene å redde forstanden hans ved å reise på weekend til skiferiestedet de pleide å besøke for tjue år siden; et slags Hemsedal. Der skjer det usannsynlige at de flytter seg tjue år i tid og blir ungdom på åttitallet. Med enda bedre manusforfattere kunne historien blitt kjempevittig, men med andre skuespillere kunne den blitt forferdelig.

Nå er filmen akkurat så morsom og romantisk som den skal være, og man hygger seg skamløst med vennligsinna omtaler av genitalier og mer til. Chevy Chase dukker opp som Guds reparatør. Crispin Clover er enarma pikkolo. Lyndsy Fonseca demonstrerer den mest fysikalske forskjellen på en tjueåring og en førtiåring: Hun hopper opp og ned og hviner uiiiii!

DVD-en har en unrated versjon, om dere skulle bli frista til å handle på eBay, og det er den vi fikk se på kino i Norge, for vi tilhører Europa og er frihetens forpost. Seksuell humor har vi ikke så mye av. Så dere kan trygt le, for en gangs skyld. Her er en slags terning-bekjennelse: Denne filmen var en toer den første timen. Så ble den en sekserterning, og i merkelig kjappe, men forutsigbare sluttscener datt den ned til en litt forundra firer. Mjuke Mads Mikkelsen er verdens skjønneste barnehage-onkel inntil lille Klara føler seg irrasjonelt avvist av ham og sier til førskoleheksa at hun hater Lucas og han har en tissemand der står rett opp.

Storebrors kompiser har nemlig vist henne pornobladbilder. Dermed går førskoleheksa i fistel, og uten at han får vite hvorfor eller hvem, kaster den gale kvinnegjengen Lucas ut av barnehagen, godt hjulpet av en dødsteit psykolog.

Og ikke bare det: Han forfølges overalt hvor han viser trynet sitt, lokalkjøpmannen banker ham, naboer dreper hunden hans og hiver stein gjennom vinduet, banker sønnen hans osv. Bare den tøffe innvandrerkvinnen med god utdannelse og kjip jobb er annerledes. Dette er føleri på volum 11, og ekstremt engasjerende. Men indignasjonen utvikler seg med det samme fordomsfulle hysteri som den anklager folket for. Historien klarer ikke å stå på to bein av bare rettferdig harme, for antakelig har regissør Vinterberg sett klassikeren «Jagdszenen aus Niederbayern» , og han vil levere blod og tårer og skrikende urettferdigheter.

Så når filmen mirakuløst fram til det reflekterende, empatiske, det pålitelige og trofaste, det gode i mennesket. Og da blir alt veldig bra. Men du frykter hva den blodsvimle Vinterberg skal finne på i slutten. Etter å ha hoppet ulogisk over alt det vi egentlig ville se, lager han en lettvint slutt uten vett og forstand.

En film forteller aldri om virkelighet, den røper bare hva skaperen har ment at dere skal tenke på. Men Vinterberg vil ikke at dere skal tenke, han vil bare at dere skal grine. Sånn som jeg husker det nå var «Veiviseren» den første gode actionfilmen i norsk historie, men det er sikkert ikke sant. Men den var enkel, spennende og funksjonell. Og det var ganske mye. I videoguiden den 9. Tsjudene kommer, tsjudene herjer og tsjudene tar med seg guttungen som gissel for å finne de samene som har flyktet fra vidda og ned til fjorden.

Men enkelheten har gitt Gaup rom og tid til å lage usjenert og pompøs legende-poesi, og den pumper nervøs energi inn i den skrinne og kalde handlingen. Det er flott gjort, sjøl om her finnes scener der bortskjemte blikk savner en kamera-kran eller bevare min munn» et helikopter, med rom og avstand og høyde.

Den idealistiske norske filmkontrollen, som lojalt forsøker å være et slags febermål i ressurs-nordmennenes kultur-romper, har denne gang latt opptuktelsen gå over naturen og sendt «Veiviseren» ut med 10 års aldersgrense. Historien er så brutal både fysisk og følelsesmessig at den er for voksne folk. Det blir ikke mindre skremmende fordi om samer tortureres. Det var den gang. Gaup var sensasjonen i Det var ham vel unt.

Men jeg gadd aldri se filmen om igjen. Dette handler om Zachary som blir adoptert av katt, treffer Marilee og skjønner at singellivet ikke er bra. Ukjente folk bortsett fra kanskje Brandon Routh. Handler om en nisse som må overta jobben til julenissefar, men nissens nissehjelper kommer med ei liste av nissedamer som han kanskje kan gifte seg med, så han drar av gårde på en slags Ibiza-tur.

Erfaringsmessig skulle det ikke være noen grunn til å se den tredje Highlander-filmen etter at den andre var elendig, men siden Mario van Peebles er skurken i «Highlander 3 — the sorcerer», fantes et visst actionbasert kulthåp. Borkasta som snott i bassenget.

Van Peebles er en masete tosk og Lambert er i ferd med å forsvinne i sine egne triste øyehuler. Denne filmen handler fra før toeren, og magiske magikere med mye magi vandrer som vanlig gjennom tidene, og alle lurer fælt hvis de finner et uanmeldt hål i sanden på Sola. Det er blitt den tredje søndagen. Motorveikøer stort sett hele døgnet. Butikkene blir utsatt for mye sesong-paranoisk oppmerksomhet, som om de var en egentlig god venn som kom ubedt på besøk med pistol og bløtkake.

Det er ti dager til sola snur, og mørket denne søndagsmorgenen er så vanvittig at ellers sorgløse sjeler kan føle hvordan Universet var før det ble til. En halvtime før Big Bang. Vinteren her oppe i nord er ubeskrivelig eksistensiell. Du tenkte egentlig du skulle ut og hente inn Aftenbladet fra postkassen nei, ikke på søndag , og så er mørket så angstfylt at du tror Hufsa sitter i graset. Det er derfor vi har julestjerner i vinduene. Som kors og hvitløk mot vampyrer.

Actionfilmer og julestjerner er medisiner. Danny Glover og Mel Gibson i det som enten er regn eller vannet fra Glovers bomba toalett. I skrev jeg: I «Dødelig våpen 4» har også Mel Gibson blitt offer for den sivilisasjons-misforståelsen at han er for gammel for denne skiten, og det betyr antakelig at «Dødelig våpen 5» blir et rulleblad-eventyr med Leonardo DiCaprio og halve Boyz 2 Men.

Inntil da klarer Gibson og Danny Glover seg voksent bra. De har en gjensidig og upåklagelig vaniljeis- og sjokolade-sjarm som tåler tidens tarm bedre enn andre lettfordøydheter og omgås hverandre uanstrengt med den mandige utvekslingen av hjertevarm uvennlighet som kan få gutter i alle slags motvillige aldre til å se fotball eller spille jazz sammen når de burde magasinert kolesterol. I Richard Donners siste actionromanse fornyes både forrådet av medisintrengende politisnakk og tilgangen til uansvarlige væsker.

Tankbil flyr til værs som markensballong, Murtaughs hus brenner endelig definitivt ned, Rene Russo blir det man blant kolleger kaller oppknocka og det oppknokses flere biler enn under fellesferie-starten. Dødelig våpen-filmene bæres av den destruktive uroen til en fireårig gutt som tilbringer fjorten dager inne i ei værfast Bamble-hytte med legoklossene og ei My Little Pony-kusine, og hjemmeværende mødre vil føle behov for å flykte til fast arbeid og overtid hvis de ser dem.

Familiefølelsen forøkes denne gang ved omsorgen for innsmugla kinesere, og det bringer Gibson og Glover i konflikt med Jet Li, en slags Kong Hong fra tegnefilmland med beinføringer som ville fått Ronaldo til å søke trenerhjelp hos Den Rosa Panteren.

Familiefølelsen svekkes også ved at det dødelige underholdningsviruset Joe Pesci får være med igjen, og forgår ugjenkallelig ved at komikeren Chris Rock spiller Glovers uekte svigersønn. Når Pesci og Rock snakker sammen, oppstår en friksjonsduett mellom frosker, og behovet for kyssevillige prinsesser blir nesten uutholdelig.

Martin Riggs var i sin tid en sorgtynga enkemann som det heldigvis har gått bra for. Roger Murtaugh er en hederlig far og ektemann som kvinner kunne ønske seg i bryllupsdags-presang. De er familie, og med familien er det sånn at du i grunnen tilgir den alt. Javier Bardem spiller egentlig en mann som ikke kan dø, for barna er avhengige av ham.

Men filmen vimler snakkesalig og vrimlende rundt temaet og ender i en plutselig dødspoesi som får deg til å lure på om regissør Inarritu hadde noen mening med noe. I to timer og tjue minutter bruker regissøren sitt rastløse, håndholdte kamera til å detaljskildre elendigheten i en innvandrerslum i Spania.

Bardem bor i slitte kår med to barn. Han lever av å formidle arbeid til ulovlige kinesere og afrikanere, han har ei uberegnelig ekskone som ikke er i stand til å ta seg av noe eller noen og han har en usympatisk bror. De to barna har bare ham. Så får han beskjed om at han kommer til å dø om et par måneder av spredd prostatakreft. Han vet at han kan ikke dø.

Vi vet at han kan ikke dø. Og filmen skildrer alle slags ting som skjer i de to siste månedene uten at det egentlig angår historiens uutholdelige smerte. Når vi spiller beyblade, er det sånn at den militante snurrebassen før eller siden begynner å dingle til den ene sida og så den andre, rett før den detter.

nakene norske jenter fucking machine porn

Reader Comments

Write a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *